Iris di Kolibris

Morten Søndergaard
traduzione di Bruno Berni
Til Inger Christensen
Per Inger Christensen
Vinger
Ali
Vi er tjekket ind på søvnens hotel og har fået nøglen
til det inderste kammer i en blød orkan.
Jeg ligger her, så jeg kan læse digte op
i verdens sjældneste time. Jeg øver mig
ved at sige dem uden at bevæge mine læber.
Hun banker på, hun har sine digte
i en pose fra posthuset, hun kan dem udenad. Hun har
vinger og betræder kaos forsigtigt, hun går
de samme romerske gader tynde og genopfinder
sproget i byens væv. Hvidvinen løber
gennem os, vi ser på sko, mens Døden står
i sit jakkesæt og venter. Han har tid nok. Han har
Dantes La Vita Nuova liggende i lommen.
Så begynder hun at trevle digtene op
med sin syngende stemme og forsvinder
ind i det ingen andre kan sige.
Ci siamo registrati nell’albergo del sonno e abbiamo avuto
la chiave
della stanza più interna in un morbido uragano.
Giaccio qui, così posso leggere poesie
nell’ora più rara del mondo. Mi esercito
a dirle senza muovere le labbra.
Lei bussa, ha le sue poesie
in un sacchetto della posta, le sa a memoria. Ha
ali e calca il caos con cautela, setaccia
le stesse strade romane e reinventa
la lingua nel tessuto urbano. Il vino bianco scorre
dentro di noi, guardiamo scarpe, mentre la Morte
aspetta col suo completo. Ha tutto il tempo. Ha
la Vita Nova di Dante in tasca.
Poi lei inizia a disfare le poesie
con la sua melodiosa voce e scompare
in ciò che nessun altro sa dire.
88 89