leses her - Fritid For Alle

ukes det tolk. Ved hjemmebesøk er det ikke rutine at tolk benyttes.
Det rapporteres om flere tilfeller hvor tolk ble bestilt, men ikke møtte
opp, noe som fører til store problemer for de involverte. I noen tilfeller
må klientene tolke for hverandre, selv om samtalen kan dreie seg om
så sensitive spørsmål som vold mellom ektefellene. Tolkens kjønn har
betydning for klientene, særlig i saker hvor det er spørsmål om
seksuelt misbruk. Det avsettes for lite tid til møter hvor tolk benyttes.
Forfatterne rapporterer om tolker som går utover tolkerollen og svarer
på vegne av eller irettesetter klienten. Få av tolkebrukerne hadde
kunnskap/trening i hvordan bruke tolk. Forfatterne konkluderer med at
“(…) the significance of the interpreter service, in the absence of a
child protection system with workers representing the range of
languages in a multi-cultural society, cannot be under-estimated”
(ibid.:287). De mener at tolketjenesten imidlertid får lite oppmerksomhet
både i forskningen, i faglitteraturen og i utdanningen.
Resultatet er at tjenesten marginaliseres, til tross for at den kan være
av avgjørende betydning for kommunikasjonen mellom klientene og
sosialarbeiderne.
Brandon et. al. (1999) undersøkte i alt 105 alvorlige barnevernssaker,
inkludert saker med minoritetsfamilier (Brandon, Thoburn et al.
1999). Til tross for stor innsats for å møte minoritetenes behov,
rapporterer studien om mange av de samme problemene knyttet til
språk og kommunikasjon som i bla. Humphrey et.al. I tillegg trekker
de frem problemstillinger som dreier seg om konfidensialitet og tillit;
for noen familier er det spesielt viktig at tolken befinner seg utenfor
familiens nettverk og fellesskap. Forfatterne peker også på tilfeller
hvor tolken instruerer eller irettesetter klienten, og hvordan de hvite
sosialarbeiderne ikke oppdager den uprofesjonelle opptredenen.
Farmer and Owen (1995) behandler i noen grad spørsmål om tolking i
barnevernssaker (det fremgår ikke i Chands omtale hva som er
hovedtema i analysen) (Farmer and Owen 1995). Som i de andre
studiene, finner de at manglende bruk av tolk er et problem. De mener
dette er særlig alvorlig i akutte situasjoner. De diskuterer også
utfordringer knyttet til hvordan fagpersonene kan formidle sensitive
og tabubelagte emner og begreper på kulturelt akseptable måter. Det
dreier seg blant annet om å balansere og veie hensynet til høflighet
mot hensynet til tydelighet (dette er særlig aktuelt ved mistanke om
seksuelt misbruk, på enkelte asiatiske språk eksisterer det for
eksempel ikke termer for denne typen fenomen). En problemstilling er
hvem som skal ta hovedansvaret for tilretteleggingen av budskapet;
sosialarbeideren og/eller tolken. Forfatterne peker også på at noen
familier prøver å gjøre tolken til en alliert, en som kan kommunisere
NIBR-rapport: 2007:10
101