leses her - Fritid For Alle

Det eksisterer flere metoder og teknikker for å bringe inn nettverket
på. I dette avsnittet presenterer vi først kort noen mer generelle bidrag
som tar for seg nettverksarbeid, for deretter å se nærmere på noen
studier av familieråd (FGC), en helt spesiell metodikk for nettverksarbeid
der det overlates til storfamilien (eller nettverket) å finne
løsninger på egen hånd, uten ledelse fra profesjonelle (Hagen og
Qureshi 1996).
Familieråd ble utviklet på New Zealand på begynnelsen av 1980tallet.
Maoriene var overrepresentert i barnevernssaker. Samtidig var
det vanskelig å nå ut til dem med hjelpetiltak. Maoriene hadde stor
mistillit til barnevernet, som de mente var tuftet på de hvites normer
og livsformer (Schelderup og Omre 2005:52). Det ble derfor utformet
en tiltaksmodell som skulle ta høyde for maorienes måte å organisere
tilværelsen på, bygget på storfamilien, klanen og stammen. Gjennom
ordningen med familieråd fikk foreldre og slektninger lovfestet rett til
selv å søke løsningen på sosiale problemer og til å bestemme hvordan
omsorgen for egne barn best kunne ivaretas.
Når familierådmodellen har fått så stor utbredelse i vestlige land – og
ikke primært overfor innvandrerbefolkningen – må dette sees i lys av
mer generelle trender knyttet til økt vekt på brukermedvirkning og
empowerment (myndiggjøring) (Schelderup og Omre 2005:53;
Sverdrup et.al. 2006).
Familieråd representerer en modell der fagfolk og familie møtes for å
fatte beslutninger om hva som skal skje i tilfeller der barn utsettes for
omsorgssvikt eller har store problemer knyttet til atferd (Schelderup
og Omre 2005:54). Familien inviterer inn slekt, venner eller andre i
nærmiljøet som kan være en støtte i arbeidet med barnet. Dette skjer i
samarbeid med en uavhengig koordinator, som ikke er ansatt i barnevernet
eller sosialtjenesten. I første del av familierådsmøtet presenterer
fagfolkene sine vurderinger av problemene i familien. Deretter overlates
familien til selv å lage en plan for å forbedre barnets situasjon.
Barnevernet har ansvar for å godkjenne eller ikke godkjenne planen.
Kapitlet til Schelderup og Omre i Schelderup, Omre og Marthinsen
(2005) gir en detaljert presentasjon av familieråd som metode. De
nevner imidlertid ikke bruk av familieråd overfor etniske minoriteter.
Generell litteratur om nettverkstilnærminger
Qvale og Skare (1999) skisserer noen metoder for å trekke storfamilien
eller familiens nettverk med i arbeidet med familien, og gjøre
dem medvirkende og medansvarlige i prosessen. De viser ganske
detaljert hvordan fagfolk kan benytte nettverkstilnærming i behandlingen
av flyktninger. De skiller mellom indirekte nettverksmetoder
NIBR-rapport: 2007:10
149