leses her - Fritid For Alle

204
når den i virkeligheten først og fremst er et funksjonelt svar på de
realitetene man lever under. Bernstein et al nevner som eksempel det
faktum at mange afro-amerikanske foreldre er svært strenge og til
tider voldelige i oppdragelsesmetodene sine. Gitt at de samme
foreldrene lever med barna sine i farlige bydeler der barna raskt vil
kunne komme uheldig ut, kan streng oppdragelse med håndfast
håndhevelse være en rasjonell tilpasning, mer enn et uttrykk for lavt
refleksjonsnivå.
Men i tilegg til å være åpen for innsikter knyttet til folks livsbetingelser,
antok Bernstein et al at det var kulturelle forskjeller mellom
ulike etniske grupper. De antok at det ville være ulike mønstre for
sammenhengene mellom foreldre-barnsamspillet, barnets sosiale
oppførsel og familiens omgivelser. De regnet med å kunne tolke og
analysere disse forskjellene i lys av den eksisterende litteraturen om
”cross-cultural parenting practices.”
Denne kultursensitive tilnærmingsmåten forhindret ikke at teamet
også hadde en ambisjon om å lage en metode som kunne brukes
universelt. En måte å gjøre dette på ville være ”to posit universal
dimensions of parent-child behavior and examine their validity both
cross-culturally and within particular cultures.” De grunnleggende
spørsmålene som stilles i PCOG er: ”Hvilken type kommunikasjon
mellom foreldre og barn er bra for utviklingen både av barn og
foreldre? Og svaret er: ”All utveksling der barn og foreldre føler seg
trygge, verdsatte, vellykkede, glade eller har glede av å lære noe
sammen”.
Spørsmålene som skal besvares under observasjonen er dikotome (ja
eller nei). En del av spørsmålene måtte revideres. Dette gjaldt
eksempelvis øyekontakt, som var et dårlig mål på forholdet mellom
foreldre og barn blant kinesere. Her var det mer relevant å sjekke om
barnet lekte med kroppen vendt mot foreldrene. Også når det gjaldt
selve observasjonen ble det gjort revisjoner i PCOG. Som nevnt er
metoden basert på videoopptak. Deltakerne blir bedt om å foreta seg
ulike typer aktiviteter foran kamera, slik som å leke med barna ”som
om dere var hjemme”, spise en matbit etc. De kinesiske foreldrene var
ubekvemme med sitasjonen og viste tegn til å ville tilfredsstille
”eksaminator”. Derfor la man inn en oppvarmingssekvens med de
kinesiske familiene, der man tok en kopp te før kameraet ble slått på.
Latinamerikanerne ville heller ta opp filmen hjemme enn på ”early
childhood education center”.
Undersøkelsen ble foretatt på 683 foreldre og foresatte, fordelt på de
etniske gruppene nevnt innledningsvis. Det metodiske opplegget er
NIBR-rapport: 2007:10