leses her - Fritid For Alle

diskusjoner. På disse måtene vil treningssituasjonene reflektere
bakgrunnen til studentene i hvert klasserom. Kulturelle forskjeller blir
med andre ord inkorporert i programmene ved vektlegging av
interaktive metoder.
Dent et al (2006) peker likevel på en rekke forhold som (i USA) kan
tale for å legge til rette spesielle program for etniske minoritetsgrupper.
Disse argumentene refererer imidlertid i første rekke til
strukturelle forhold. Det vises for eksempel til at skoler i
”disadvantaged areas” (hvor minoritetsgrupper utgjør flertallet av
bosatte) ofte ikke vil ha de nødvendige økonomiske ressurser til
iverksetting av generelle forebyggende program. Det pekes også på at
lærere og helsepersonell i slike områder blir så opptatt med å handskes
med store pågående problemer at de ikke har overskudd til å tenke
langsiktig og forebyggende. Når ”spesielle programmer” kan være
aktuelle for å overkomme slike barrierer ligger ”det spesielle” i at man
tenker seg tilførsel av ekstra ressurser i form av penger og personell,
ikke ”kulturell tilpasning”.
Dushay, Singer et al peker på at ”kulturelle forskjeller” basert på
etnisitet i forhold til rusavhengige lett kan tillegges for stor vekt fordi
den ”egentlige kulturen” til tunge rusmisbrukere er ”drug culture”
(Dushay, Singer et al. 2001). Dette er en erfaring og et synspunkt som
er helt sammenfallende med Dahindens (2002) gjennomgang fra
Sveits (se kapittel 7.4 ovenfor). Dushay og medarbeidere gjennomførte
et kvasi-eksperimentelt forsøk der man sammenliknet effekten av
et standardprogram for HIV-forebyggende arbeid med et kulturelt
tilrettelagt program. Målgruppene var 669 tunge rusmisbrukere med
afro-amerikansk og latin-amerikansk bakgrunn. De to intervensjonsformene
gav reduksjon i HIV-relatert risikoatferd, men de gav samme
effekt. Den ene formen var altså ikke bedre enn den andre. Målgruppen
i Dushay et al (2001) sitt forsøk var tunge og langvarige
misbrukere som levde på gata, som hadde en meget kort planhorisont,
og der deres fellesskap i ”drug culture” på et vis overskygget
forskjeller i kultur basert på etnisitet.
Argumentet om at interaktive metoder inkorporerer kulturelle
forskjeller, og derved overflødiggjør kulturell tilpasning har gyldighet
også for ikke-medikamentell behandling av rusbrukere. All slik
behandling er pr definisjon interaktiv. Berg og Audestad (2006)
påviste som nevnt at mangelfullt språk hos mange brukere fra
minoritetsgrupper reiser store problemer for slik behandling. Det at
bruk av rusmidler er så sterkt tabuisert og derved skambelagt,
vanskeliggjør bruk av tolk. Forutsetningene for kommunikasjon, og
derved for interaksjon mellom terapeut og klient blir derved svekket.
NIBR-rapport: 2007:10
255