leses her - Fritid For Alle

Det ligger utenfor rammene av denne kunnskapsoppsummeringen å
undersøke hvorfor det er gjennomført så få større og mer bredt anlagte
studier av barneverntiltak overfor etniske minoriteter. Vi kan derfor
bare spekulere litt rundt dette. For det første har det sannsynligvis ikke
vært økonomiske ressurser til å gjennomføre større studier. Fagmiljøene
har heller ikke prioritert forskning. Mye av forskningen har
skjedd innenfor barneverntjenesten selv, med et begrenset tilfang av
bidrag fra andre fagmiljøer. Fokuset på de metodiske aspektene ved
undersøkelsene synes å være relativt lite, mens vekten på innhenting
av erfaringsbasert kunnskap er tilsvarende større.
Det kan være gode grunner til at forskning så nær praksisfeltet i liten
grad satser på kvantitative studier. Praksisfeltet ser kanskje ikke
behovet for – eller poenget med – kvantitativ forskning på området.
Det vil ofte være vanskelig å få til systematiske sammenlikninger av
tiltak og metoder, fordi alle tiltak og metoder må tilpasses hvert enkelt
tilfelle. Det vil derfor ikke være det eksakt samme tiltaket som
sammenliknes. Kanskje oppfattes også kvantitativ forskning å gi lite
brukbare resultater. Riktignok kan man kanskje få frem kunnskap om
hvilke tiltak som tenderer til å virke, gitt spesielle forutsetninger, men
slik generell kunnskap er lite verd i møtet med enkeltskjebner. Hvert
enkelt tilfelle må uansett vurderes for seg, på egne premisser, og
tiltakene må tilpasses og velges ut fra dette.
En betydelig del av litteraturen bærer preg av å være lærebøker og
lignende, ikke forskningsrapporter og andre vitenskapelige publikasjoner.
Dette synes å ha betydning for i hvilken grad argumentasjon
begrunnes med referanser til vitenskapelig holdbare undersøkelser.
Det forekommer en del utsagn i disse bøkene om hvilke tiltak som
virker eller ikke virker overfor etniske minoriteter som er vanskelig å
verifisere fordi de ikke belegges med referanser.
I en del tilfeller benyttes beskrivelser av reelle eller konstruerte kasus
for å illustrere hvordan tiltak (i vid forstand) kan fungere, men disse
har gjerne preg av å tjene pedagogiske formål heller enn vitenskapelige.
Hensikten er gjerne å bevisstgjøre de som arbeider i
sektoren ved å peke på – og formidle – styrker og svakheter ved ulike
tiltak, handlinger og modeller snarere enn å gi vitenskapelig ”sikre”
effekter. Disse kasus-beskrivelsene synes i de fleste tilfeller å bygge
på praktikeres erfaringer fra egen virksomhet.
Praktikeres erfaringer er på ingen måte uinteressant for kunnskapen på
feltet, tvert i mot. Særlig hvis det synes å være systematiske likheter i
praktikernes erfaringer, slik de nedfelles i skriftlige arbeider på
temaet, kan dette være en indikator på at det eksisterer noen relevante
NIBR-rapport: 2007:10
219