leses her - Fritid For Alle

180
er særlig viktig ikke å plassere ikke-svenske barn i alderen 2-5 år i
svenske fosterhjem pga. den språklige utviklingen. I noen kulturer er
det et helt ukjent fenomen – og også forbundet med stor skam – å få et
barn plassert utenfor familien.
Plassering i fosterhjem hos slektninger er den beste måten å sikre at
barnet ikke mister kontakten med sine biologiske foreldre, sitt språk
og sin kultur, hevder Socialstyrelsen i sin rapport. Men slik plassering
innebærer også en del konflikter, og noen barn – særlig tenåringsjenter
– ønsker selv å bo i en etnisk svensk familie. Innvandrerbarn som har
vært lenge i svensk fosterhjem får ofte problemer i forhold til sine
røtter når de kommer i tenårene. Men det vil variere både fra kultur til
kultur og fra familie til familie om det oppleves som mer skambelagt å
få barnet plassert innenfor egen etnisk gruppe enn i et svensk
fosterhjem.
Rapporten gir ingen absolutte anbefalinger, men mener det ofte vil
være viktig for barnet at det ikke er store konflikter mellom fosterhjemmet
og biologiske foreldre. Hvis barnet plasseres i et etnisk
svensk hjem er det viktig at både fosterhjemmet og barnet får
mulighet til kontakt med folk fra barnets etniske gruppe, hevdes det i
rapporten fra Socialstyrelsen. Barnevernets ansatte som arbeider med
fosterfamilier med barn fra etniske minoriteter må dessuten ha tilstrekkelig
kunnskap om barnets kultur og språk til å kunne støtte familien.
Eventuelt må barnevernet kunne vise familien til andre med slik
kompetanse, som familien kan ta kontakt med.
Anne-Kathrin Thomassen (1999) gir en kunnskaps- og litteraturoversikt
på feltet barnevern og etniske minoriteter. Hun refererer flere
forskere som mener det er en fordel å benytte ”etniske fosterhjem”:
plassering hos slektninger eller venner av familien/barnet eller hos en
annen familie fra samme etniske gruppe, med samme språk/religion/
kultur. Men det refereres ikke til studier som evaluerer slike tiltak. Et
problem er dessuten at det ofte er vanskelig å rekruttere fosterhjemsfamilier
på bakgrunn av etnisitet. Det er ofte snakk om små grupper. I
disse små samfunnene kjenner folk hverandre, og det kan være både
prinsipielle og faktiske problemer med å rekruttere fosterfamilier.
Noen familier ønsker ikke at det skal bli kjent innenfor gruppen at
barnet plasseres utenfor familien, og vil derfor ikke at barnet skal bo
hos en familie innenfor samme etniske gruppe (Salthe og Thomsen
1991). Andre ganger ser barnet og/eller hjelpeapparatet et klart behov
for å plassere barnet i en norsk familie (Moen 1996). Thomassen
refererer til litteratur som hevder at det går lettere å plassere små barn
i norske fosterhjem enn ungdommer (Skare 1996). Hun sier svært lite
NIBR-rapport: 2007:10