leses her - Fritid For Alle

denne kunnskapen til antropologen) og relasjonen tolk – klient
– tolkebruker.
• Viktigheten av at tolk og tolkebruker (barnevernsarbeider) har
informert tolken på forhånd om sin fremgangsmåte overfor
familiene, slik at tolken forstår hvorfor barnevernsarbeideren tar
opp tema og stiller spørsmål på bestemte måter. Dette er viktig
for at tolken ikke skal bli stilt i forlegenhet eller reagere
negativt på vanskelige tema som kommer frem (ibid.:66–69).
• Mulig betydning av at tolkene kjenner barnevernsarbeideren fra
før. Undersrud gir eksempler hvor hun kjenner tolken fra
tidligere, men da i en annen rolle enn den han/hun nå har (f. eks.
som flyktning på asylmottak).
• Forfatteren peker på hvordan det å legge til rette for bruk av
tolk eller trekke tilbake et slikt tilbud, innebærer sterk
maktutøvelse (jfr. artikkel i Chand ovenfor). Hun beskriver et
tilfelle hvor barnevernet overfor en familie til slutt tok i bruk en
strategi hvor de signaliserte til familien at de var for dårlig
integrert; nå måtte de selv ta ansvar for situasjonen. Blant annet
ble de bedt om å stile alle henvendelser på telefon i kontortiden
(mens de visste at foreldrene var avhengig av tolk, og hadde
brukt det i kontakten med barnevernet tidligere).
• Undersrud erfarer i hovedsak fordeler ved at tolkens
kontekstkunnskap kommer frem i tillegg til den rent språklige
oversetteroppgaven. Hun omtaler ett tilfelle hvor tolken viser at
han reagerer negativt på antropologens fremgangsmåte, i form
av spørsmålsstilling til familiemedlemmer. Forfatteren forsøker
å bruke denne reaksjonen produktivt, til bedre å forstå familiens
bakgrunn og situasjon, og til å skape en bredere felles forståelse
mellom tolk og tolkebruker.
Gjennom denne analysen og vektleggingen av at tolken må oppnå
tillit, argumenterer forfatteren i noen grad (mer eller mindre direkte)
mot den rådende profesjonsforståelsen som bla. UDI legger opp til i
sin tolkeinstruks (jfr. 5.2). Felles for UDIs retningslinjer og
Undersruds perspektiv er blant annet viktigheten av å klargjøre tolk og
tolkebrukers rolle på forhånd. Undersrud åpner imidlertid opp for en
mer aktiv og utvidet bruk av tolken underveis: ”Etter hvert kan det
imidlertid være hensiktsmessig å åpne opp for en praksis man selv
mener fungerer og er fortrolig i forhold til, tørre å fordøye og
eksperimentere, dette gjelder både for tolken og oppdragsgiver”
(ibid.:137).
NIBR-rapport: 2007:10
107