leses her - Fritid For Alle

10. Avslutning av gruppen
Kulturell tilpasning
Gruppene vil svært ofte være sammensatt av barn med ulik etnisk og
kulturell bakgrunn. Enkelte grupper har vært sammensatt av barn av
nyankomne immigranter med opprinnelse i fire ulike verdensdeler.
Barnas sosiale (økonomiske) og familiemessige situasjon vil ofte være
svært forskjellig. Det er krav til gruppeledere og terapeuter at de vier
oppmerksomhet til den unike familiære og kulturelle kontekst det
enkelte barn er omgitt av. Tidligere ble det lagt ned mye arbeid med å
sikre at minst én av terapeutene hadde samme etniske bakgrunn som
flertallet av barna i gruppen. Etter hvert viste det seg at dette ikke
sikret sammenfall av sentrale kulturelle elementer (språk, religion m.
v) mellom barn og terapeut. Også praktiske hensyn har medført at
dette prinsippet er lagt til side. Spørsmål knyttet til kulturell
sensitivitet hos terapeuten ivaretas nå først og fremst gjennom den
ukentlige veiledning terapeutene får. Kulturelt betingede oppfatninger
og uttrykk settes også i fokus gjennom diskusjoner og rollespill.
Graham-Bermann har utviklet en rekke standardiserte skalaer for å
måle stress hos barna, for å kartlegge relasjoner, kjønnsrolleoppfatninger,
samt oppfatninger om maktforhold i familien (se:
www.sandragb.com). Disse er dels ment å være hjelpemidler i den
terapeutiske prosessen, dels redskaper til bruk i evaluering for å påvise
endring.
Evaluering av disse programmene foreligger i Graham-Bermann og
Hughes (2003). Dette arbeidet viser at sammenholdt med referansegruppe
(ventelistegruppe med ”treatment as usual”) viste intervensjonsgruppene
(to modeller: en rettet mot mor og barn, en rettet mot
barnet alene) at alle, også kontrollgruppen, viste reduksjon i tendens
til internalisering av problemer over tid, og endringen var størst der
intervensjon ble gitt til mor og barn sammen, nest størst for
intervensjon overfor barn alene, og minst for sammenlikningsgruppen.
Det samme gjaldt tendensen til eksternalisering av problemene. Sosial
tilpasning utviklet seg best for mor-barngruppen. Intervensjonsgruppene
viste lavere forekomst av posttraumatiske symptomer enn
kontrollgruppen.
Graham-Bermann og Hughes (2003) hevder generelt at det i USA
forligger minimal dokumentasjon over effekter av intervensjonsprogram
for voldseksponerte barn, og at de mest omfattende arbeider
som er utført er de som omhandler Kids Club. I følge Graham-
Bermann og Hughes (2003) foreligger det i USA ingen studier som
undersøker effekt av kulturelt tilpassede program og hvilke effekter
slik tilpasning har på effekt av intervensjon. Baker, Cunningham og
NIBR-rapport: 2007:10
273