leses her - Fritid For Alle

230
Familien lukkes for innsyn. Lien gir eksempler på hvordan velmente
tips og råd til familie med barn som lever i nærkontakt med
kriminalitet blir oppfattet som fornærmende påpekninger, møtt med
sinne, og oppfattet som anslag mot familiens ære.
Når fakta blir ugjendrivelige og ikke lenger mulig å bestride må
løsninger på problemene diskuteres. Det å kunne ordne opp selv er i
følge Lien det alternativ familien aller helst vil prøve. Én slik privat
strategi for å fange opp ”den frafalne” som i noen tilfeller følges er å
returnere vedkommende til familiens hjemland. Slik kan den private
sfæren skjermes mot ytterligere innsyn.
Lien peker også på at de tjenester ”apparatet” (slik som politi,
barnevern og rusomsorg) kan tilby har lav legitimitet. Klientene møtes
med det som karakteriseres som ”snakkekur” i talløse møter med liten
grad av kontinuitet, og der alle møtene i følge en av Liens informanter
starter på samme nullpunkt.
Alle samtalene begynner på 0 og vi snakker til 3 (på en
skala fra 0 til 10)…. Jeg går fra det ene stedet til det
andre og begynner helt fra begynnelsen. På skolen skjer
det også, med rektor fra 0 til 3. Neste møte med
foreldrene fra 0 til 3. Tredje møte: politiet 0-3. De gjør
ingen ting. Jeg vil begynne å rane igjen. Hva skal jeg
gjøre? (Lien 2004:95)
Denne ungdommen forteller Lien om sine møter med tjenesteapparatet.
Beretningen handler ikke om metoder, men mer om
informasjonsutvekslende samtaler. Diskusjonen om ”kulturelt tilpasset
sosialt arbeid” handler som vi har sett (se kapittel 2) i stor utstrekning
om krav til nødvendig profesjonell kompetanse. Slik kompetanse er
vilkår for adekvat intervensjon og for forvaltning av intensjonene i
lovverket.
Kulturelt tilpasset sosialt arbeid beskrevet på denne måten er altså noe
annet enn ”kulturelt tilpassede metoder”. En metode må, som vi har
sett ovenfor, forstås som en systematisk og planmessig framgangsmåte
som kan gjentas etter samme mønster gjentatte ganger. Som
”metode” kan vi regne de mange standardiserte program for
forebyggende (og behandlende) tiltak, i første rekke utviklet i USA.
I USA finnes betydelig forskning som viser at tradisjonelle ”mainstream”
intervensjonsprogram har positive effekter både for brukere
med majoritets- og minoritetsbakgrunn. Med bakgrunn i at det ikke
foreligger forskning som viser effekt av kulturelt tilpasset
intervensjon, reiste Wilson, Lipsey og Soydan (2003) spørsmålet om
NIBR-rapport: 2007:10