leses her - Fritid For Alle

144
Generell litteratur om linkarbeidere
Arild Aambø (2005) skriver om Primærmedisinsk verksteds bruk av
naturlige hjelpere overfor etniske minoriteter. Naturlige hjelpere er
lekfolk, ressurspersoner som naboer/nettverk vurderer å ha spesielle
hjelpeferdigheter. Deres største ressurs er evnen til å utvikle tillitsfulle
forhold til mennesker som omgir dem. De har gjerne samme kulturbakgrunn
og sammenliknbar livserfaring som den de skal hjelpe. De
naturlige hjelperne er som oftest aktivt med i samtalene. De er ofte
brukerens talerør overfor hjelperen, og innholdet i samtalen kan
bearbeides sammen med brukeren. Hjelperen kan ha en aktiv rolle
som mediator og konfliktløser i forholdet mellom hjelper og hjelpesøkende/trengende
(Aambø and Ahlberg 2005).
De naturlige hjelperne fungerer som brobyggere mellom sitt eget
miljø og hjelpeapparatet. Ved siden av god kompetanse på egen kultur
og eget språk, må de også ha god kunnskap om norsk og det norske
hjelpeapparatet. Hjelperne kan få veiledning av fagfolk.
I Primærmedisinsk verksted (PMV) har naturlige hjelpere vært særlig
nyttige i samarbeidet med barnevernet og psykiatrien. I barnevernet
har de kunnet spre forståelse for barnevernets arbeidsmåter, og det er
etablert støttetiltak i familier som i utgangspunktet var skeptiske til å
ha kontakt med barnevernet.
Hagen og Qureshi (1996) refererer til Qvales (1993) erfaringer med
nettverksarbeid i Oslo. I arbeidet tar barnevernet i bruk mellommenn
og kulturformidlere for å synliggjøre norske levesettregler overfor
innvandrerfamilien. Denne personen må være en som familien har
tillit til.
Hagen og Qureshi (1994) skriver om bruk av hjemmekonsulent, i
hovedsak som støtte for mor i omsorgen for barna. De anbefaler å
bruke en kvinne fra samme kultur som mor, men som også kjenner
den norske kulturen godt. På denne måten kan hjemmekonsulenten
fungere som en kulturformidler mellom familien/mor, barnet og
samfunnet.
Hagen og Qureshi (1996:126) trekker frem bruken av hjemmekonsulent
i familier der barna er utsatt for omsorgssvikt, men hvor
fagfolkene mener det er mulig å unngå omsorgsovertakelse hvis
barneomsorgen blir bedre. Gjennom en slik konsulent kan innvandrerforeldrene,
særlig mødrene, få hjelp og opplæring til å ta omsorg for
barna sine.
Erfaringene som refereres i boken er imidlertid delte. Enkelte innvandrerfamilier
tenderer til å betrakte hjemmekonsulenten som en
NIBR-rapport: 2007:10