leses her - Fritid For Alle

mekling samt egne erfaringer opparbeidet gjennom mange år i
flyktning- og barnevernsfeltet 10 .
Undersrud legger vekt på at kunnskapen som fremkommer i analysen
er anvendelig også i arbeidet overfor etnisk norske familier, fordi den
belyser allmenne problemstillinger som gjelder å forstå og bli forstått.
Hun problematiserer spesielt hva som blir kommunisert – og ikke
kommunisert – av de ulike aktørene ut i fra hvilke posisjoner de
befinner seg i, med særlig vekt på betydningen av ”taus kunnskap”.
Forfatteren stiller spørsmål om i hvilken grad fagtradisjonen innenfor
barnevernet ivaretar rettsikkerheten til etniske minoritetsfamilier
(ibid.:27). Hun peker på at metoder, tiltak og de rådende diskursene i
liten grad har lagt til rette for tilstrekkelig kommunikasjon mellom
etniske minoritetsfamilier og ansatte. Betingelser for god kommunikasjon
innebærer blant annet å sørge for at familienes bakgrunn,
handlingsrom og strategier blir forstått og at familiene på sin side
forstår barnevernets posisjon og rolle. Hun gir enkelte eksempler på
”god dag mann økseskaft” kommunikasjon hvor samhandlingen
mellom partene preges av stereotypier, manglende bakgrunns- og
kontekstkunnskap og lite oppmerksomhet om hvordan ulikhet i
maktforhold kan virke inn på hva som blir sagt og ikke sagt, og
hvordan saksforhold blir fremlagt. Dette fører til at sentral
informasjon ikke blir synlig, eller den blir feiltolket.
Avhandlingen analyserer tre hovedcase som illustrerer ulike
intervensjonsstrategier overfor tre ulike familier med ulike historier og
ulike relasjonelle konstellasjoner. Intervensjonene er ikke knyttet opp
til bestemte former for ”tiltak” eller fastlagte ”metoder”. I stedet
handler det om utforming av strategier for å komme i posisjon hos
familien, slik at man sikrer at man får frem nødvendig og relevant
kontekstkunnskap. En teknikk er å be familiemedlemmer tegne
familiens relasjoner og historie og samtale og frembringe kunnskap ut
i fra disse. De relasjonelle betingelsene mellom familiemedlemmene
er blant annet knyttet opp til familiens forhold til slekt og
opprinnelsesland og foreldrene og barnas ofte ulike tilpasningsstrategier
i diaspora.
Et bærende element i analysen er refleksjoner om egen og andres
rolleutforming, vurderinger og reaksjoner. I denne sammenhengen er
10 Undersrud arbeidet i ulike posisjoner innen flyktning- og barneversfeltet
gjennom mange år (men hadde ikke profesjonsutdanning). Hun tilegnet seg
spesiell kompetanse på vietnamesiske familier. Undersrud var også
fagansvarlig for videreutdanning i etnisitet og barnevern ved Høgskolen i
Oslo.
NIBR-rapport: 2007:10
105