leses her - Fritid For Alle

arnevernet. De frykter at barna deres skal bli tatt fra dem brått og
uten forvarsel (Schulerud 2005).
Uten å fokusere direkte på ikke-vestlige klienter, tok en delstudie
under den danske maktutredningen for seg forholdet mellom
”systemrepresentanter” og ”klienter” innenfor sosialpolitikken. Boka
som legger fram denne delstudien, fikk tittelen ”Det magtfulde møde
mellem system og klient”(Järvinen 2002). Mye av innholdet i den
boka vil være relevant for det flerkulturelle barnevernet. Ett av
kapitlene ser på maktutøvelsen i barnevernet (Uggerhøj 2002).
Uggerhøjs fokus er på selve møtet mellom ”den hjælpende socialarbejder
og den hjælpesøgende borger”. Idealet er at hjelpetiltakene
skal ”bøye seg ned mot den hjelpetrengende”, slik Bergström og Fog
(1990:94, sitert av Uggerhøj) har formulert det. Men i virkeligheten er
det fremdeles mer snakk om at klienten/borgeren må strekke seg mot
hjelperen.
Uggerhøj viser til Jytte Faureholm som sier at man som klient må
”fornemme systemets regler, så man kan udvise ikke blot hjælpeløshed,
men en kvalifisert hjælpeløshed for at opnå belønning”
(Faureholm 1994). Hvis man aksepterer Uggerhøjs perspektiv, nemlig
at det like mye er snakk om at den hjelpetrengende må strekke seg opp
mot systemet som omvendt, får det sannsynligvis helt spesielle følger
når den hjelpetrengende er innvandrer fra et ikke-vestlig land.
Dahl Jacobsen med flere (Jacobsen 1982) peker på at det å komme i
posisjon til forvaltningens tjenester forutsetter at man passerer tre sett
av terskler. Den første av disse kaller Jacobsen registreringsterskelen.
Å etterspørre tjenesten er en nødvendig, og noen ganger tilstrekkelig
forutsetning for å bli registrert som bruker av tjenesten.
En forutsetning for slik etterspørsel er at den potensielle bruker ser
forbindelsen mellom eget behov eller private problem og det eller de
hjelpeinstansene som er etablert for å bistå til behovsdekning eller
problemløsning. Brukeren må altså ha innsikt i eget problem, og
kunnskap om hvor det er aktuelt å henvende seg. Etterspørsel krever
med andre ord et minimum av kompetanse. Dette kaller Jacobsen
kompetanseterskelen.
Når dette nivået er passert, er behovsdekning fortsatt ikke sikret.
Forvaltningen kan vurdere den potensielle brukeren som helt eller
delvis hjemmehørende i et annet forvaltningsorgan. Et delbehov kan
kreves løst først, eller klientens ”sammensatte problem” kan vurderes
som så innsatskrevende at det å dekke etterspørselen vil gå utover den
målgruppen som av forvaltningen anses som den primære, og derved
NIBR-rapport: 2007:10
61