leses her - Fritid For Alle

virkningen av tradisjonelle intervensjonsprogram (uten kulturell
tilpasning) var mindre for brukere med minoritetsbakgrunn enn for
medlemmer med majoritetsbakgrunn.
Wilson, Lipsey og Soydan gjennomførte en metaundersøkelse av
sosiale behandlingsprogram rettet mot ungdomskriminelle. Det
sentrale spørsmålet var om effekten av slike program var forskjellig
for minoritetsgrupper sammenliknet med grupper fra det hvite
flertallet (Wilson, Lipsey et al. 2003). (Studien ble prisbelønnet med
den amerikanske Pro Humanitate Award)
I alt 305 studier ble gjennomgått. I samtlige studier hadde man
randomiserte kontrollgrupper. De fleste studiene stammet fra USA,
men også europeiske studier inngikk i analysen. De unge var i
overveiende grad menn, 15 år eller eldre, nesten alle hadde begått
kriminalitet. Behandlingstiltakene var ulike. I nesten halvparten av
undersøkelsene ble behandling gitt i gruppe, den andre halvparten
individuelt. Hyppigst forekommende var rådgivning og formidling av
service (service brokering). I en tredjedel av undersøkelsene var det
personale ansatt i barnevern/ ungdomsdomstol som gjennomførte
programmet. Kontrollgruppene fikk ”service as usual”.
Analysene viste at de tradisjonelle programmene hadde en positiv
effekt på risiko for tilbakefall. Dette gjaldt unge med majoritets- så vel
som unge med minoritetsbakgrunn: forskjell i tilbakefallsrisiko for de
to gruppene var ikke statistisk forskjellig. Tradisjonelle, ikketilpassede
intervensjonsprogram hadde med andre ord samme
(positive) effekt for minoritetsungdom som for unge fra majoritetsbefolkningen.
Dette ble stående også etter at man hadde kontrollert for
ulikheter i bakgrunnskjennetegn (innbefattet grad av kriminell
belastning), ulikheter i de intervensjonsformer som var benyttet, samt
ulikheter i implementering av intervensjon. Effekten av intervensjon
var i hovedtrekk den samme for minoritets- og majoritetsungdom på
ulike resultatmål, slik som forbedret skolesituasjon, forbedret
arbeidssituasjon, reduksjon i atferdsproblemer og forbedret forhold til
jevnaldrende. I tillegg til forbedringer på slike resultatmål kommer
altså redusert risiko for tilbakefall. Den gjennomsnittlige effektstørrelse
på denne faktoren ville medføre en reduksjon i tilbakefall på
mellom 10 og 16 prosent for unge i intervensjonsgruppene sammenliknet
med kontrollgruppene, og som sagt i omtrent samme omfang
for minoritets- og majoritetsungdom.
Det er grunn til å feste seg ved den språkbruk Wilson, Lipsey og
Soydan nytter når de trekker konklusjonene av sitt arbeid: The
analyses reported above provide no evidence that mainstream
NIBR-rapport: 2007:10
231