leses her - Fritid For Alle

6.4.2 Plassering i institusjon: barne-/ungdomshjem
Hvilke problemstilinger drøftes?
Barn og unge kan plasseres for kortere eller lengre tid i institusjon. På
samme måte som for plassering i fosterhjem kan flytting av barn til
institusjon skje frivillig, eller den kan komme som følge av et vedtak i
fylkesnemnda. Særlig yngre barn plasseres i dag sjelden langvarig i
institusjon. For ungdommer kan opphold i institusjon være eneste
alternativ, både fordi den unge selv ikke ønsker å knytte seg til en
”ny” familie, og fordi det kan være vanskelig å rekruttere fosterhjem
til ungdommer generelt, og til minoritetsungdommer spesielt.
Også når det gjelder institusjonsopphold har det i Norge vært en
diskusjon av om det bør skje en etnisk matching av personell og barn/
ungdommer, slik at barna kan opprettholde sin etniske, kulturelle og
religiøse bakgrunn mens de bor på institusjonen. Denne diskusjonen
sees i stor grad i sammenheng med muligheten for å tilbakeføre barnet
eller ungdommen til egen familie i etterkant av institusjonsoppholdet.
En annen, men beslektet diskusjon har dreid seg om ungdommenes
identitetsutvikling ved plassering i institusjon, og hvordan hjelpeapparatet
kan bidra til å styrke barnas og ungdommenes selvfølelse og
identitet.
Internasjonalt har det også vært en del oppmerksomhet rundt hvordan
ungdommene klarer seg etter oppholdet i institusjon eller fosterhjem.
Det er gjennomført noen studier av tiltak for å gjøre denne overgangen
mindre smertefull.
Generell litteratur
Borchgrevink (2002) skriver at det er gjort studier av virkningene av
institusjonsopphold for barn og unge fra etniske minoriteter i
Skandinavia. Ganske mange forfattere mener at institusjonsopphold
ikke bør brukes, fordi kontakten med familien brytes. Barna og
ungdommene blir for ”norske” (evt. danske, svenske) gjennom
oppholdet, og det er vanskelig å få til en god tilbakeføring til hjemmet
etter et slikt opphold.
Borchgrevink hevder at innvandrerjenter kan bli avvist av egen
familie hvis de blir plassert på institusjon en periode. Samtidig blir det
å holde kontakt med familien oppfattet som svært viktig for denne
gruppen: ”De innvandrerungdommene det går dårligst med, er de som
har mistet kontakten med sitt opprinnelige miljø”, hevder hun
NIBR-rapport: 2007:10
185