leses her - Fritid For Alle

I likhet med psykologen Léandre, kritiserer sosiologen Didier Fassin
etno-psykiatriens grunnleggende forestillinger om at alle bør
behandles innenfor sin egen kultur. Etno-psykiatere som Tobie Nathan
går så langt som å hevde at man bør ”støtte opp under ghettoer slik at
ingen familier blir tvunget til oppgi sitt kulturelle system” (sitert etter
Fassin 2000). Her utfordrer han den franske modellen. Nettopp det å
se bort fra den enkeltes kulturelle system, å se på enkeltindividet
universelt, er kjernen i den franske modellen. Dette kommer tydelig til
uttrykk i skolen og helsevesenet, som derfor blir skarpt kritisert av for
eksempel Tobie Nathan. Han ser på disse to institusjonene som
”slipemaskiner mot de kulturelle systemene i Frankrike” fordi de ”ser
på innvandrerne som universelle mennesker og ikke som kulturvesener”
(Nathan sitert etter Fassin 2000).
Her gjøres kulturen til en enhet i seg selv, noe som kan ”oppdages og
isoleres, som individet arver og overfører”, som Fassin utrykker det.
Dertil er det i dette arvede og overførbare materialet at man kan finne
fram til og behandle sykdom, lidelser og avvikende atferd.
Kulturen blir en kollektiv realitet som henger ved enkeltindividet og
overføres gjennom arv, og fungerer i den etno-psykiatriske teorien
som en erstatning for ”rase”. Etno-psykiaterne bruker metoden
utelukkende på de andre, innvandrerne. Sosiologen Fassin blir slått av
etno-psykiaternes mangel på antropologisk analysearbeid ”akkurat der
de pretenderer å undersøke annerledesheten helt inn i de mest intime
og mørklagte dybder”, som han uttrykker det. De er sikre på at Den
andre ikke har noe behov for å bli studert ettersom han/hun allerede
vet alt om seg selv. Kulturen gjør innvandrer-pasientens personlighet
helt gjennomskuelig, og undersøkelser er nærmest overflødige.
3.1.4 Metode: Den kulturelle formelen
Antropologen Katrine Schepelern Johansen slår i doktorgradsavhandlingen
sin fast at det i dansk psykiatri ikke finnes noen metode
(”sosial teknologi”) til å arbeide med kultur (Schepelern Johansen
2005). Noe av grunnen er, hevder hun, at den rådende kunnskapstradisjonen
i den danske psykiatrien legger mest vekt på pasientenes
atferd på avdelingen og medisineringen av dem. Den vitenstradisjonen
som legger vinn på å kjenne til pasientens liv før og etter
behandlingen/innleggelsen – og dermed også kunne være opptatt av
kulturbegrepet – står svakere.
Schepelern Johansen, som avgrenser referansene sine til den
engelskspråklige litteraturen, ser tre mulige metoder som kunne tas i
bruk: Den kulturelle formelen, etno-spesifikke klinikker eller
NIBR-rapport: 2007:10
79