leses her - Fritid For Alle

givningstjeneste” og etter hundre case, ble tjenesten evaluert. Den
kulturelle formelen ble oppsummert som nyttig, men at det svært
sjelden kom fram noen ”egentlige kulturelle sykdomsmodeller”
(Schelperen Johansen 2005:262). I Danmark er metoden ikke brukt,
men opplegg som ligner har vært benyttet ved distriktspsykiatrisk
senter i Odense 1998 og ved Videnscenteret for transkulturel psykiatri
ved Rigshospitalet i København (opprettet 2002). Distriktspsykiateren
i Odense konkluderte at:
… fyldige klientinterviews, som bl.a. rummer klientens
egne beskrivelser af erindringer og erfaringer fra livet i
hjemlandet og i Danmark, kan give medarbejderen
konkrete billeder af klientens liv og ressourcer samtidigt
med, at kontakten mellem klient og medarbeider
forbedres (sitert i Schelperen Johansen 2005:263)
Likevel kan den kulturelle formelen kritiseres på flere punkter, slik
Schelperen Johansen ser det. På ett av disse punktene gjennomfører
hun en grundig kritikk. Den kulturelle formelen baserer seg på at det
finnes ”forklaringsmodeller”. Begrepet forklaringsmodell gjør det
mulig for behandleren å se for seg at han skal kunne avdekke
pasientens kulturelle forståelse av sykdommen gjennom å stille en
rekke spørsmål. Denne forestillingen er sentral for den kulturelle
formelens narrative resymé. Men kan man egentlig gå ut fra at folk
har kulturelt betingede forklaringsmodeller?
I en artikkel om ulike nasjonaliteters ulike måte å snakke om sykdom
på, advarer Kirmayer, Dao og Smith (1998:244-5) behandlere mot å
anta at den enkelte pasienten vil ha noen forklaringsmodell. Selv om
medisinske antropologer kan finne gode informanter som legger fram
gode forklaringsmodeller i samtaler, er det liten grunn, hevder de, til å
tro at man gjenfinner dem i vanlige kliniske situasjoner. Her vil bildet
være mer preget av pasienter som er lite kjent med ”egen kulturs
sykdomsmodeller” og ”innfødte sykdomskategorier”. De fleste er ute
av stand til å beskrive noen forklaringsmodell. I stedet er pasientenes
sykdomsfortellinger (illness narratives) basert på andre kunnskapsstrukturer,
og da spesielt prototypiske erfaringer og kjedeforløp (der
en begivenhet gir betydning til de påfølgende begivenhetene). De
prototypiske erfaringene danner grunnlaget for idiosynkratiske bilder,
metaforer og analogier. Kjedeforløpene er grundig innarbeidede
kunnskapsstrukturer der hendelser oppfattes som at de henger sammen
uten det nødvendigvis er noen årsakssammenheng mellom dem.
Kirmayer, Dao og Smith mener det derfor ikke er hensiktsmessig å
lete etter forklaringsmodeller. I stedet bør behandlerne søke fram til en
NIBR-rapport: 2007:10
81