leses her - Fritid For Alle

anta at enda flere vil bli berørt av trusler og tvang for å innordne seg
under foreldres krav til ekteskapsinngåelse (Samad og Eade, 2003).
Iverksatte mottiltak for å hindre tvangsekteskap kan deles inn i tre
hovedstrategier. Det skilles da mellom 1) lovregulering (og
kriminalisering), 2) dialog, og i akuttilfeller, 3) ”exit” som innebærer
at offer for tvangsekteskap gis hjelp til å bryte ut av egen familie og
etniske gruppe (Phillips and Dustin 2004).
I lovregulerende tiltak forutsettes at noen prinsipper er universelle,
absolutte, og ufravikelige. I vår sammenheng vises det til
menneskerettserklæringens formulering om ”fritt og fullt samtykke”.
Tvang er et vanskelig begrep, likeså begrepet samtykke. Phillips og
Dustin (2004) viser hvordan definisjon av disse begrepene i England
er endret gjennom lovgivning og rettspraksis de siste 35 årene. For å
kvalifisere til tvang måtte man tidligere dokumentere trusler mot liv,
legeme eller frihet (fear to life, limb or liberty). Gjennom dommer
avsagt i første del av 1990-årene er praksis nå at dokumentert psykisk
press (”din far vil ta sin død om du sier nei”, ”du bringer skam over
familien hvis du sier nei”) er tilstrekkelig for å oppfylle vilkår for
tvang, og tilstrekkelig for at et ekteskap inngått på slikt grunnlag kan
erklæres ugyldig.
Dialog som strategi åpner for diskusjon mellom majoritet og minoritet
med formål å komme overens om et sett av akseptable normer.
Prioritet for slik dialog er å fremme refleksjon og etisk begrunnelse
for egen praksis. I dialogbaserte tilnærminger finner man flere former
som av Phillips og Dustin (2004) sammen klassifiseres med
betegnelsen ”working with the communities”.
Den tredje formen - exit – understreker den individuelle rett til å
forlate familie (og etnisk gruppe) for den som utsettes for press og
overgrep for å underkaste seg ekteskap under tvang. Også her er det
tale om et knippe av ulike tiltak med særlig sikte å gi individuelt vern
til ofre for tvangsekteskap. Dels dreier det seg om vern i akuttfasen
(krisebolig på skjult adresse, individuell rådgivning), dels dreier det
seg om ulike initiativ gjennom ambassade og i samarbeid med
myndigheter i opprinnelsesland for å oppspore og å gi bistand til unge
som under ferieopphold i opprinnelsesland utsettes for tvangsekteskap.
Phillips og Dustin (2004) peker på at svært mange av de
britiske initiativene har vært innrettet mot slikt transnasjonalt
samarbeid, særlig med Pakistan og Bangladesh.
De initiativ som Phillips og Dustin (2004) drøfter for England og
Wales’ vedkommende er tiltak som kom i stand etter anbefalinger fra
NIBR-rapport: 2007:10
281