leses her - Fritid For Alle

72
etnopsykiatri, psykiatrisk antropologi og transkulturell (tverrkulturell/
interkulturell) psykiatri (Alberdi 2002). Det synspunktet at psykiatriske
fenomener kan variere mellom ulike sosiale grupper har
eksistert i over 200 år (Prince, Okpaku et al. 1998). Med den moderne
migrasjonen er det blitt klart at selve transisjonen fra ett sted til et
annet fører til helt spesielle psykiske påkjenninger som i stor grad får
virkninger på barnas oppvekstvilkår (Kristal-Andersson 2001).
Etno-psykiatri
Den første professoren i antropologi ved universitetet i Budapest,
Géza Róheim (utnevnt under rådsrepublikken i 1919) var samtidig
involvert i psykoanalyse både som pasient og som utøver. Han ble den
første psykoanalytisk skolerte antropologen som kom i kontakt med
såkalt primitive kulturer da han gjorde feltarbeid i blant annet
Somaliland og på Normanby-øya i Papua Ny-Guinea. I tråd med
Freud analyserte han enkeltindividene, ikke ”hele kulturen”. Róheim
utviklet den ontogenetiske kulturteorien, som sier at kulturforskjeller
skriver seg fra tidlige traumer fra barndommen som seinere reflekteres
hos de voksne og i kulturer (de kulturelle institusjonene). Kulturen
baserer seg på situasjonen fra barndommen. Psychoanalysis and
Anthropology (New York, 1950) regnes som et hovedverk.
Et annet tidlig bidrag til forskning i skjæringspunktet mellom kultur
og psykiatri stod Georges Devereux for. I likhet med Róheim var han
født i det daværende Ungarn, i det sterkt flerkulturelle Transilvania.
Hans opprinnelige navn var György Dobó. Devereux grunnla den
etno-psykiatriske skolen, som baserer seg både på antropologi og
psykiatri, og benytter begreper fra begge disiplinene. Denne skolen er
presentert og drøftet mer detaljert nedenfor ettersom den har gitt
opphav til praktisk flerkulturelt barnevern.
Devereux sondret mellom ”Kultur” og ”kultur”. Med stor forbokstav
er begrepet å oppfatte på universalistisk vis som ”symbolsk og
empirisk materiale” dannet gjennom sosialisering. Med liten forbokstav
er ”kultur” å forstå på kulturalistisk vis, som ”den spesifikke,
lokale konfigurasjonen av en gitt gruppe”, slik Devereux uttrykker det
i Essais de l’ethnopsychiatrie générale fra 1970, sitert av Fassin og
Rechtman (2005).
Den første studien som baserte seg på etno-psykiatri var Devereux’
”Mohave Ethnopsychiatry and Suicide: the psychiatric knowledge and
the psychic disturbances of an Indian tribe” (Washington D.C., 1961).
Her fant han at indianerne hadde sine egne, tradisjonelle måter å
klassifisere psykiske lidelser på. De var naturligvis ikke enkle å
oversette, men ”jegerens nevrose”, ”skalpererens psykose” og ”troll-
NIBR-rapport: 2007:10