Berit Zachrisen

112
gang? Lekse til neste gang: finne en løsning, hvordan kan vi gjøre dette
bedre neste gang? Det er ungene som må finne en løsning. Når vi
kommer neste gang når vi skal snakke, så har vi ei lekse med oss.
«Hvordan løse dette med bankrøving?» Så må vi finne en løsning.
Strøm ga også et konkret eksempel på hvordan enkeltbarns kognitive
ferdigheter kan påvirkes av settingen:
(..) at hun på en måte inntar en annen rolle når vi begynner med
leketimer og skal begynne å fortelle og forklare om hva hun skal gjøre.
Da har hun helt klare tanker om det. Når hun skal fortelle om noe som
hente i helga eller «oi, nå har jeg glemt meg». Eller «så var det også
så, så var det også så….» så blir det aldri helt til målet på en måte, men
hun er veldig klar i tankene når vi kommer inn i denne lek for der er
hun på hjemmebane, der kjenner hun at hun har kompetanse , og da
utvikler det henne, pluss at hun kjenner selvtillit i forhold til dette her,
og motivasjon at dette er noe jeg vil drive med.
Gjenkallingsfasen synes å fungerer best i smågrupper. Strøm sa det slik:
Jeg kan ikke henge meg opp i alle ting underveis, det er ett av de
tingene som er problemet når vi driver med gjenkallingsfasen, da er vi
mange og jeg er alene. Og viss nr. 17 skal si sine ting, da har forlengst
nr. to og tre meldt seg av. Da blir det for lenge å sitte stille. Så fordelen
er der viss vi har to, kan dele gruppa i to og har maks. en syv-åtte-ni
som sier noe, det er mer passe, da kan vi mer hekte opp oss i rimelighet
og urimelighet.
IIIb) Motsetninger i leken finnes, men det varierer fra lærer til
lærer i hvor stor grad dette stilles i fokus.
Borg sa:
Nei, det (løfte fram motsetninger i leken - bz) har vi ikke bevisst gjort, for da
hadde jeg sikkert hatt flere eksempler her. Men jeg trur faktisk at det
helt sikkert skjer i løpet av leken, men dette er ikke noe som jeg spesielt
har tatt fatt i, (...) for at det skal bli spennende så trur jeg at slike
motsetninger må være der.