Berit Zachrisen

Leketeoriene som her er redegjort for synes å ha et minste felles multiplum i
synet på lek. Dette er: Lek som utprøving av tanker/ideer og erfaringer. Hos
Erikson, Piaget, Vygotsky og Leontjew er dette synet forholdsvis tydelig. Ikke
fullt så klart er det hos teoriene som ser på lek som samspill. Disse siste synes
i hovedsak å være opptatt av formen på lekeaktivitetene ikke innholdet.
(Gjelder i mindre grad Garvey.) Alle teoriene som ser på lek som samspill
legger imidlertid vekt på lekens som-om-karakter. Det er dette kjennetegnet
som gir en trygg ramme for utprøvingen av ideer og erfaringer. Olofsson
(1993b) står i denne teoritradisjonen. Hun skriver:
60
”I leken skjer det et møte mellom den ytre og den indre verden.
Opplevelser og erfaringer fra omverdenen danner stoff for leken, men
gjengis sjelden som de var. De stables om etter barnets intensjoner i
en skaperprosess. Ting i den ytre verden som barnet støter på, vekker
assosiasjoner og setter i gang fantasien, som er evnen til å skape
hendelser og hendelsesforløp, miljøer og ting ved å utnytte tidligere
erfaringer i helt nye versjoner. ” (Ibid. s. 29)
Det er altså barnets erfaringer med virkeligheten som er basis for leken. Men
disse erfaringene omformes og forandres ut fra barnets indre verden. Å se på
lek som utprøving av tanker/ideer og erfaringer synes ut fra dette å kunne
forenes både med et syn på lek som avgrenset aktivitet og som en holdning.