Berit Zachrisen

Den voksne lederen på kurstedet fungerte som en leder av leken. Wood m.fl.
var som nevnt, stort sett skeptiske til denne voksenrollen. Som også
Bergundhaugen kommenterer kan barn lett bli pasifisert av en for styrende
voksen. Det blir den voksnes fantasier og innfall som dominerer aktiviteten.
Situasjonen fra videomaterialet hvor Fredrik og Georg diskuterer ulike
omstendigheter rundt byggingen av svømmebassenget, er i denne
sammenhengen interessant. Georg dominerer situasjonen nokså markant ved
sine ulike innspill og sin framtredende rolle. Men Fredrik faller aldri ut av sin
rolle.
Også Broström (1996b) hadde erfaring med voksne som ble for ivrige i lek og
dermed ødela leken. De voksne må ikke utvikle eller utvide leken på en slik
måte at den overskrider barnas nærmeste utviklingssone, påpekte han.
Samtidig er det viktig at barna opplever voksne som leker med glede og
entusiasme. Slike voksne vil kunne inspirere barna.
I en situasjon går Bergundhaugen inn i leken som faglig konsulent. Ingen av
beskrivelsene til Wood m.fl. synes å passe helt for denne rollen. Rasmussen
(1978) er opptatt av styringsprinsipper i barns lek. Han hevder at den voksne
både må være observatør og påvirkende deltaker. Som observatør har en
mulighet til å tilegne seg kunnskaper både om det enkelte barn og om leken.
Som deltaker skal man påta seg en rolle på lik linje med barna. Men samtidig,
påpeker han (ibid. s. 96), skal man forsøke å utvide leken ved å: « … foreslå
nye temaer, således at den antager et bredere indhold, der udvikler børnenes
forståelse af omverdenen.» Når man går inn i leken som faglig konsulent går
man tydelig inn og utvider barnas forståelse for omverdenen. Det kan være en
hårfin grenseoppgang mellom denne rollen og rollen som virkelighetens
talsmann.
En voksen som tar rollen som virkelighetens talsmann vises i videosnutten.
Denne rollen er Wood m.fl. negative til og mener den kan bidra til å avspore
leken. Virkelighetens talsmann, slik Wood m.fl. har erfart denne rollen, står
utenfor leken og kommenterer den. I videosnutten er det en voksen som stadig
stiller didaktiske spørsmål til barna. Resultatet er som Wood m.fl. påpekte,
barna rives ut av lekeverdenen. Oles reaksjon på slutten av situasjonen synes
også å vise at han begynner å bli lei av den voksnes stadige inngripen.
Rasmussen (ibid.) er helt klar på at den voksne må inn i leken som deltaker.
Dette vil kunne gi en bedre sensitivitet i forhold til barnas lek, og sjansene for
at den voksnes innspill kan utvikle og ikke avvikle leken øker.
150