Berit Zachrisen

Vb) Lærerne tar rollene som lekekamerat, inspirator, virkelighetens
talsmann og konfliktløser i leken.
Wood m.fl. (1980) fant at det var mest vanlig at pedagogene så på seg selv
som miljøtilretteleggere i forhold til barns lek. I den grad de voksne tok del i
leken var det fire ulike roller som kunne skilles ut: 1) deltakelse i parallell-lek,
2) lekekamerat, 3) leke-leder, 4) virkelighetens talsmann.
Tre av disse rollene finner vi igjen i lærernes utsagn. Både Borg, Ruud og
Rønningen nevner at de voksne går inn og leder barnas lek. Wood m.fl. (1980
s. 158) skriver om denne rollen: «To initiate play an adult must have a highly
specific intention or else there is a risk of being heavy footed and spoiling
everything.» De skriver videre at det synes å være et mønster at dess mer den
voksne styrer, dess mindre klarer hun å legge merke til og følge opp
kommentarer fra barna som ikke samsvarer med hennes egne tanker. Men
overfor barn med problemer framheves dette som en nyttig metode:
«Initiating play may be a way of helping other children with difficulties,
perhaps in language development, in thinking logically, or in emotional
development.» (Ibid. s. 159.) Overfor barn som har problemer med
symbollek, framheves det som nyttig at den voksne enten tar rollen som leder
av leken eller lekekamerat.: «Children who don’t play pretend games and
those who don’t play with other children or those who only involve
themselves in repetitive, role play, may be helped to play and to think by the
playing adult, whether as co-player or play tutor.» (Wood m.fl. ibid. s. 160.)
Ruud og Rønningen synes å ta en ledende rolle særlig i starten på regellek.
Her kan det kanskje være snakk om å etablere en modell for gjennomføringen
av leken som barna kan adoptere. Brukt på denne måten synes rollen
fornuftig. Dette vil tilsvare Bandura og Walters andre punkt referert ovenfor
(Va). Den voksnes deltakelse i lek kunne fungere som en modell for barna
både mht. stemmebruk og handlingsvalg, framholdt de.
Rasmussen (1978) ser i motsetning til Wood m.fl. (1980) få betenkeligheter
med å gå inn å styre barns lek. Rasmussen mener bl.a. at den voksne kan gå
inn i leken og forsøke å forandre det ideologiske innholdet i leken.
«Samfundets normer og værdier, den herskende tankegang, sætter sig spor i
legen.» skriver Rasmussen (ibid s. 93). Undertrykte grupper får ofte negative
roller mens undertrykkerne får helteroller: cowboy og indianere, leger og
sykepleiere, prinsesser og terner, menn og kvinner, voksne og barn o.a.
«Deltager man i lege med børn er det derfor vigtigt at solidarisere sig med og
128