CICERONE

Bindende
klimaforpliktelser
for u-land?
Det er god grunn til å anta stor usikkerhet omkring hvor
store utslipp u-land vil få framover. Det kan føre til at det
blir for økonomisk risikabelt for u-land å påta seg bindende
utslippsforpliktelser.
Steffen Kallbekken og Hege Westskog
Når en ny klimaavtale skal forhandles
fram, vil et av de viktigste spørsmålene
være om u-land vil være villige til å påta
seg bindende utslippsforpliktelser. Per i dag
har ikke u-land forpliktet seg til bestemte
mål for å redusere sine klimagassutslipp.
Derimot deltar de i Kyotoprotokollen
gjennom Den grønne utviklingsmekanismen
(CDM). CDM gir i-land muligheten
til å investere i billige utslippsreduserende
tiltak i u-land, og oppnå kreditt for
disse utslippsreduksjonene i sine egne
utslippsregnskap.
For at u-landene skal være villige til å
gå over til et system med bindende forpliktelser,
er det grunn til å anta at de vil
kreve å ha det minst like bra som før. Det
koster dem ikke noe å være inkludert i
CDM, mens bindende forpliktelser kan
innebære kostnader avhengig av størrelsen
på utslippsforpliktelsen (antall kvoter de
tildeles), og hvor mange kvoter landet
kan selge på det internasjonale markedet
for kjøp og salg av kvoter (utslippstillatelser).
Hvor mange kvoter et u-land
får vil dermed bestemme hvor store
kostnader de påtar seg ved bindende forpliktelser.
Ved å gi u-landene tilstrekkelig
mange kvoter kan man oppnå at de har
det like bra som under et CDM system.
Risikabelt
Det vil sannsynligvis oppstå en økonomisk
gevinst totalt sett ved å få u-land til
å påta seg bindende forpliktelser og delta
i et system for handel med utslippskvoter
framfor å inkludere dem gjennom CDM.
CDM har tilleggskostnader i forhold til et
kvotehandelssystem. Disse kostnadene er
knyttet både til å identifisere aktuelle prosjekter,
dokumentere og verifisere prosjekter,
samt økte forhandlingskostnader. I og
med at u-land ikke har fastsatte nasjonale
utslippsgrenser, vil det for eksempel kunne
oppstå vanskeligheter med å beregne hvor
store utslippsreduksjoner et CDM prosjekt
faktisk innebærer.
Spørsmålet er bare om den økonomiske
gevinsten som oppstår ved å inkludere
u-land gjennom kvotehandel i stedet
for CDM, er stor nok til at man kan
kompensere for den kostnaden de påtar
seg ved en bindende forpliktelse. Når u-
landene påtar seg bindende forpliktelser,
vil grunnlaget være et beregnet nivå for
deres framtidige utslipp uten tiltak for å
redusere utslippene. Et lands forventede
utslipp vil imidlertid ikke alltid bli som
forventet. Den økonomiske veksten kan
for eksempel bli høyere enn man antok.
Da vil utslippene bli høyere enn beregnet,
og det innebærer at landet må gjennomføre
større utslippsreduksjoner enn
forventet. Det betyr igjen at selv om u-land
kompenseres fullt ut for kostnaden ved
forpliktelsene, ut fra de forventede framtidige
utslippene, kan de fortsatt risikere å
få en økonomisk belastning med bindende
utslippsforpliktelser.
I et nytt forskningsarbeid (Kallbekken
og Westskog 2003) vurderer vi om gevinsten
ved å gå fra et system med CDM til
et system med kvotehandel for u-land,
kan bli utlignet av den risikoen som oppstår
ved å ta på seg bindende forpliktelser
om utslippsreduksjoner uten å vite hva
fremtidens utslipp vil bli. Vi benytter en
økonomisk modell for å analysere dette
spørsmålet.
Tabell 1. Gevinst i millioner US$ ved kvotehandel i stedet for
CDM.
EU 2021
Industriland kvoteselgere 12
Industriland, kvotekjøpere, (uten
USA og Australia)
1318
Brasil 122
Kina 646
India 684
OPEC 272
Resten av u-landene 1090
Total 6163
8 • Cicerone 1/2004