CICERONE

forstått med dette, men anser
det som nødvendig å fortsette
og utvide reformen. De håper
at den vil ha en positiv effekt
på økonomien i løpet av de
nærmeste årene, og dermed
snu stemningen og vinne tilbake
velgerne i tide før neste
valg.
Fortsatt en pådriver?
Kyotoprotokollen ble signert i
desember 1997, etter flere runder
med vanskelige og omfattende
forhandlinger i årene etter
COP1. Protokollen var et
gjennombrudd for internasjonalt
samarbeid, ettersom den
fastsetter juridisk bindende
reduksjonsforpliktelser for partene.
Imidlertid går det svært
sakte med ratifikasjonsprosessen
for protokollen. Det har
oppstått alvorlig tvil om den vil
bli ratifisert av de sentrale landene
(USA, Japan, Russland,
EU).
I løpet av forhandlingsprosessen
ble Tysklands strategi
endret mot et sterkere fokus
på samarbeidet mellom
EU-landene. EUs felles
forhandlingsposisjon ble sterkere
og mer koordinert. Avtalen
en kom fram til i Kyoto
innebærer at EU-landene skal
redusere sine utslipp med til
sammen 8 prosent innen første
budsjettperiode (2008-2012),
men at EU-landene skal ha rett
til å distribuere de interne
utslippsreduksjonene seg i mellom,
og dermed oppnå en fleksibel
og kostnadseffektiv måte
å redusere utslippene på. Tyskland
er alene ansvarlig for
bortimot 80 prosent av de totale
EU-reduksjonene, etter at
fordelingen mellom EU-landene
ble bestemt gjennom interne
forhandlinger. Dette understreker
at Tyskland har tatt
på seg en lederrolle i EU når
det gjelder klimapolitiske initiativ.
Men fungerer Tyskland og
EU som en pådriver i de internasjonale
forhandlingene? Miljøvernminister
Jürgen Trittin sa
i forkant av det femte partsmøtet
i Bonn i november i fjor
(COP5) at Tyskland fortsatt vil
fungere som en leder i internasjonal
klimasammenheng. Etter
COP5 kan det imidlertid se ut
som om strategien for EU er å
ratifisere klimaavtalen bare
hvis USA gjør det.
EU argumenterte på partsmøtet
for at Kyotoprotokollen
burde tre i kraft innen 2002, 10
år etter Rio-konferansen. Men
de lovet ikke å ratifisere innen
2002. For Tyskland er det nasjonale
målet om 25 prosent
reduksjon av CO 2
-utslipp mer
krevende enn målet om 21 prosent
reduksjon av CO 2
-ekvivalenter
som Kyotoprotokollen
innebærer. Hvis Tyskland klarer
å redusere CO 2
-utslippene
med 25 prosent, vil landet faktisk
sitte igjen med et overskudd
av utslippsrettigheter.
Referanser
• Bauermann, C. og J. Jäger,
(1996): “Climate Change
Politics in Germany” in
Politics of climate change –
a European perspective,
Routledge, London.
• Bundesumweltministerium
(1997): Environmental Policy
– Climate Protection in
Germany. Second Report of
the Government of the
Federal Republic og Germany
Pursuant to the United
nations Framework
Convention on Climate
Change.
• Bundesumweltministerium
(1998): 1998 Report of the
Environment
(http://www.bmm.de)
• Intervju med Bundestag-representant
for SPD, Bonn,
31.05.99.
• Intervju med byråkrat i
Bundeskanzleramt, Bonn,
02.06.99
• Intervju med representant
for ”The Association of German
Electricity Supply
Companies” (VDEW),
Bonn, 01.06.99
• Intervju med representant
for kullindustriselskapet
Rheinbraun AG, Køln,
03.11.99
• Intervju med representant
for miljøvernorganisasjonen
”Forum Umwelt und
Entwicklung”,
Bonn,
03.11.99.
• Ringius, Lasse (1999): The
European Community and
climate protection: What’s
behind the “empty
rhetoric”?, CICERO Report
8/99.
• Seminar med Klaus Müller,
finanspolitisk talsmann for
De Grønne i det tyske parlamentet.
• Statistisches Bundesamt
D e u t s c h l a n d :
http://www.statistikbund.de/
○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○
○
Hvordan vil global oppvarming
påvirke havstrømmene?
Forskere finner mulige koblinger mellom El Niño og styrken på den
nordatlantiske havstrømmen som varmer våre regioner.
virke stabiliserende på
dypvannsdannelsen i Nord-Atlanteren.
Forskerne påpeker
imidlertid at denne tilbakekoplingsmekanismen
til nå er
dårlig forstått. Mye arbeid gjenstår
før man kan si noe sikkert
om virkningen av en global
oppvarming på den
nordatlanstiske havstrømmen
og dermed på klimaet i våre
områder.
Knut H. Alfsen
Det er forskere ved Max
Planck Institute für
Meteorologie (MPI) i Hamburg
som i en ny studie trekker fram
denne mulige sammenhengen.
Tidligere har det vært hevdet at
en global oppvarming vil
kunne føre til hyppigere og muligens
sterkere El Niño-episoder.
Samtidig regner man med
at dypvannsdannelsen i Nord-
Atlanteren vil bli svekket ved
global oppvarming. Denne
dypvannsdannelsen skjer ved
at overflatevann i den nordatlantiske
havstrømmen blir saltere
og kaldere ettersom den
beveger seg nordover. Dermed
blir vannmassene tyngre og
synker mot havbunnen i områder
i Nord-Atlanteren. Denne
dypvannsdannelsen resulterer i
en returstrøm tilbake til den
meksikanske Gulf og driver således
hele den nordatlantiske
strømmen. Under en global
oppvarming regner en med at
nedbøren i nordområdene vil
øke, samtidig som avkjølingen
vil bli redusert og ferskvann fra
ismassene vil øke. Til sammen
vil dette føre til at vannmas-
sene blir mindre salte og mindre
kalde. Dette vil bidra til å
redusere dypvannsdannelsen i
nordområdene.
Forskere ved MPI påpeker
nå at hyppigere forekomst av
El Niño-hendelser vil føre til at
vannet i den tropiske delen av
Atlanterhavet vil bli saltere på
grunn av sterkere fordampning.
Denne økningen i saltholdigheten
vil bli ført nordover og
motvirke de mekanismene man
tidligere har antatt at vil redusere
saltholdigheten under en
global oppvarming. Denne
mekanismen vil derfor kunne
Kilde:
• Dr. Erich Roeckner, MPI,
e-mail: roeckner@dkrz.de.
Studien er under publisering
i tidsskriftet Journal of
Climate. Se også Global
Environemental Change,
vol. XI, No. 24 fra 24 desember
1999.
Knut H. Alfsen
○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○ ○
○
er direktør ved CICERO
Senter for klimaforskning
(knut.alfsen@cicero.uio.no)
12 • Cicerone 1/1999