CICERONE

Den tregeste
KOMMENTAR
bestemmer farten
Reglene for gjennomføring av Kyotoprotokollen har skritt for
skritt blitt tilpasset de partene som ønsket svake regler.
Camilla Bretteville
Eksperter på internasjonalt samarbeid har
lenge pekt på at når avtaler bare kan
etableres gjennom enighet hos alle
involverte parter, vil samarbeidet i praksis bli
begrenset til de tiltakene som er akseptable
for den parten med lavest ambisjoner for
samarbeidet. Grunnen er at den minst
ambisiøse parten – den som minst ønsker
å samarbeide - også er den som taper
minst hvis forhandlingene eventuelt bryter
sammen. Dette gir dem forhandlingsmakt,
og de vil derfor ikke være tilbøyelige til
å gi etter. Professor i statsvitenskap Arild
Underdal har kalt denne sammenhengen
”Loven om det minst ambisiøse program”.
Loven forklarer på en enkel måte
hvorfor en rekke problemer med forurensing
og overbeskatning av verdens ressurser
ikke har blitt løst gjennom internasjonale
institusjoner. Et kjent eksempel er verdens
fiskeressurser som eksperter har sagt er
blitt overbeskattet i årevis, og som ikke
er regulert gjennom tilstrekkelige
internasjonale avtaler. Andre bilder som er
brukt for å beskrive slike situasjoner er
for eksempel ӌ marsjere i takt med den
tregeste” eller at ”det langsomste skipet
bestemmer konvoiens fart”.
Kyotoprotokollen overlevde bare så vidt
de årelange forhandlingene fram mot
endelig enighet på den sjuende
partskonferansen (COP7) i Marrakesh i
høst. Hovedgrunnen til dette er at land
som representerer minst 55 % av CO 2
-utslippene i 1990 fra industrialiserte land
må ratifisere avtalen for at den skal tre i
kraft. USA alene representerer 36,1 % av
Camilla Bretteville
er doktorgradsstipendiat ved
CICERO Senter for klimaforskning
(camilla.brettevillle@cicero.uio.no)
disse utslippene og kunne derfor, sammen
med land som representerer bare ytterligere
9 %, blokkere hele avtalen. Dette utnyttet
de for alt det var verdt og nektet å gi etter
for de mer ambisiøses kravene fra blant
annet EU. Rundt COP5 i 1999 begynte
imidlertid partene som var tilhengere av
strenge regler å gi etter, men USA og
resten av det som ble kalt paraplygruppen,
deriblant Australia, Canada, Japan, Russland
og Norge var ikke fornøyde.
Etter at USA trakk seg ut av
forhandlingene denne våren, var det
Russland og Japan som i første rekke trådte
inn i rampelyset. Russisk deltakelse var nå
tvingende nødvendig fordi de representerer
17,4 % av 1990-utslippene. Japans andel
er 8,5 %, så deres deltakelse var ikke
helt nødvendig, men svært ønskelig. Disse
landene, i tillegg til Australia og Canada,
utgjorde nå de minst ambisiøse partene i
forhandlingene.
Mange trodde det at USA trakk seg
ut av de videre forhandlingene ville føre
til Kyotoprotokollens død, men
klimaforhandlingene fortsatte uten dem.
På del 2 av COP6 i Bonn i juli i år ble
det forhandlet fram en kompromissløsning
som tilsynelatende også Russland, Japan,
Canada og Australia kunne leve med. Dette
kompromisset, også kalt Bonn-avtalen,
inneholdt en rekke elementer som sett
fra det globale miljøperspektivet, var langt
svakere sammenlignet med tidligere avviste
forslag (se Cicerone 4-2001). For eksempel
fikk både Canada og Russland godskrevet
betydelig mer karbonbinding i sine skoger
enn hva som var tilbudt dem i tidligere
forhandlingsrunder. Samtidig ble det
foreslåtte håndhevingssystemet og kravet
om at kvotehandel og de øvrige
Kyotomekanismene skulle komme i tillegg
til tiltak innenlands (”supplementaritet”)
betydelig vannet ut. Men det som ble sett
som totalt uakseptabelt bare seks måneder
tidligere, ble nå sett som nødvendig for
å få med tilstrekkelig mange nølende
industriland.
Møtet i Marrakesh, som mange trodde
Foto: Petter Haugneland
Camilla Bretteville, CICERO
bare skulle være siste finpuss på Bonnavtalen,
viste seg å bli nok en dramatisk
forhandlingsrunde. Russland, Japan, Canada
og Australia satte seg igjen på bakbeina, og
dette førte fram nok en gang.
Det er dermed klart at det at USA
trakk seg fra klimaforhandlingene ga de
lite ambisiøse partene som var igjen økt
forhandlingsmakt. Mye tyder på at det
endelige regelverket i stor grad speiler
posisjonene til de partene som hele tiden
har vært tilhengere av svake regler. Disse
partene har vært de staeste. Deres
motstandere derimot innså til slutt at de
var nødt til å gi seg hvis det i det hele
tatt skulle bli en avtale. Det er derfor
gode grunner til å hevde at loven om det
minst ambisiøse program har spilt en rolle
i klimaforhandligene.
Referanser:
• Hovi, J. (2000): Decision rules and
the politics of international cooperation:
The limits of the Law of the Least
Ambitious Program, Mimeo, Department of
Political Science, University of Oslo, Norway
• Torvanger, A. (2001): An analysis of the
Bonn agreement – Background information
for evaluating business implications.
CICERO Report 2001:3
• Torvanger, A. et al. (2001): The state
of climate research and climate policy.
CICERO Report 2001:2
• Underdal, A. (1980): The Politics of
International Fisheries Management: The
Case of the North-East Atlantic.
Scandinavian University Press, Oslo,
Norway.
6 • Cicerone 6/2001