CICERONE

Hvem varmer opp jorda?
Synspunkt
Resultatene vi presenterer på forsiden og på side 8-10 overrasker folk som har arbeidet lenge
med klimaproblemet. CICERO-forskerne sjekket derfor beregningene sine ekstra grundig for å
forsikre seg om at de ikke hadde gjort noe galt. Men på et ekspertmøte i London viste det seg at
fagmiljøer i flere land kom til samme konklusjon: Etter alt å dømme har OECD-landene stått for
under halvparten av menneskehetens bidrag til oppvarming av jorda. Legger man til bidraget fra
den tidligere østblokken kommer man opp i noe mer enn halvparten.
“Det er fortsatt slik at
klimaproblemet avspeiler
og antakelig vil forsterke
internasjonale
økonomiske skjevheter.”
Det er vel kjent at bidraget fra resten av verden stadig øker, men det
har vært oppfattet som en etablert sannhet at de rikeste landene
hittil har hatt ansvar for en overveiende del av oppvarmingen.
Grunnen kan være at man ofte bare sammenligner landenes
historiske utslipp av CO 2
fra fossile brensler, hvor Vesten har hatt
et stort forsprang siden den industrielle revolusjonen tok til. Når
man i stedet beregner bidraget til oppvarming ved hjelp av en
klimamodell, og regner med virkningen av andre gasser som metan
og lystgass (N 2
O) og utslippskilder som avskoging og jordbruk, blir bildet mer sammensatt.
Avskoging skjer for eksempel mest i tropiske og subtropiske områder.
Verdens fattigste rammes hardest av klimaendringer, mens det er de rike som slipper ut mest.
Dette har vært gjennomgangstonen i presentasjoner av det globale klimaproblemet, både i
Cicerone og andre steder. Rokker de nye resultatene ved dette bildet av internasjonal skjevhet?
Svaret er at de nyanserer bildet, men at hovedkonklusjonen står ved lag. Beregningene
understreker at det framover blir viktig å få også de store utviklingslandene med på arbeidet med
å redusere utslippene. Men sett i lys av innbyggertallet er bidraget fra OECD-landene svært høyt.
OECD-området har for øyeblikket vel 15 prosent av verdens befolkning, men har altså bidratt
med rundt 40 prosent av oppvarmingen hittil. Asia, som nå har over halvparten av verdens
befolkning, har stått for rundt en fjerdedel av oppvarmingen (hvis vi holder Japan og de tidligere
Sovjetstatene utenfor). Det er altså fortsatt slik at klimaproblemet avspeiler og antakelig vil
forsterke internasjonale økonomiske skjevheter.
De nye beregningene understreker ellers de politiske vanskelighetene ved å bruke historisk
ansvar som grunnlag for å fordele byrdene i internasjonale klimaavtaler, slik noen har foreslått.
Endrer man forutsetningene, endres nemlig skyldfordelingen. Skal man legge vekt på å ta med
alle relevante utslipp, eller begrense seg til de man har sikre data for? Konsekvensene for
skyldfordelingen mellom land og regioner blir store. Hvis man skal forhandle om saken i FN-regi,
kan man forutse at tidligere kolonier vil fraskrive seg ansvar for sine utslipp fra tiden de var
under europeisk styre. Kanskje vil de også peke på europeernes ansvar for ettervirkningene av
kolonitiden. Det er med andre ord en politisk vanskelig løsning å bygge framtidige klimaavtaler
på historisk ansvar.
Andreas Tjernshaugen, Informasjonsleder ved CICERO Senter for klimaforskning
Cicerone 1/2003 • 3