CICERONE

RegClim Cicerone nr 5/2000
27
Figur 3. Modellert respons fra alle pådriv gjennom 1000 år sammen
med estimerte temperaturendringer. Pådriv fra solaktivitet er etter 14 C
estimat etter Bard m fl (2000). a) Temperaturestimat CL. b)
Temperaturestimat etter Mann m fl (1999). Temperaturdata basert på
instrumenter siden 1850 etter Jones m fl er tatt med i begge panelene.
Figur 4. Temperaturrespons fra pådriv av menneskeskapte
drivhusgasser. Kurven viser også seks ulike avvik som er
framkommet ved å trekke fra responsen fra de andre
pådrivene fra temperaturdataene fra CL og Mann m fl. Tre
ulike pådriv for solaraktivitet er benyttet (se figur 2 c).
Avvikene kan tolkes som interne klimavariasjoner. De
horisontale linjene indikerer to standardavvik i avvikene fram
til 1850.
vertikal modell for atmosfære og hav
som gir prediksjon av global temperatur
ved bakken som følge av klimapådriv.
Crowley har tilpasset modellen til pådriv
på den nordlige halvkule og innstilt den
slik at den gir en oppvarming på 2 o C om
konsentrasjonen av CO 2
dobles i forhold
til førindustrielt nivå. Modellen er brukt
for ulike pådriv i figur 2 og for kombinasjoner
av disse.
Før 1850 er det stort sett bare solaktivitet
og vulkanutbrudd som gir utslag.
Når pådrivet fra vulkanutbrudd anvendes
sammen med tre ulike estimat for
pådrivet fra solaktiviteten (se figur 2),
forklarer disse pådrivene til sammen fra
41 til 64 % av variansen i temperaturestimatene.
Vulkanutbrudd sammen med
14
C metoden etter Bard m fl gir det beste
resultatet. Til sammen indikerer arbeidet
at Den varme middelalderperioden og
Den lille istid ble forårsaket av pådriv fra
solaktivitet og aerosoler.
Når alle pådriv kombineres, får vi resultatet
i figur 3, som viser modellert
temperaturvariasjon for hele perioden
sammen med de to temperaturestimatene.
Det synes å være en rimelig
god sammenheng mellom modellerte
temperaturendringer og estimater basert
på proksydata og målinger. De største
forskjellene finnes i den første
oppvarmingsfasen etter 1850, hvor modellen
gir for stor oppvarming. Særlig
gjelder dette perioden 1900-1920. (Se artikkel
av Hanssen-Bauer, Cicerone 1/
2000, som diskuterer vansker med å forklare
temperaturendringer lokalt i Norge
i samme periode).
Crowley tolker avvik mellom modell
og temperaturdata som interne klimavariasjoner.
Avvikene varierer på mindre
”Vi vet nå med stor sikkerhet
at den globale oppvarmingen
i hovedsak skyldes økt
drivhuseffekt pga
menneskeskapte utslipp.”
tidsskala enn de modellerte variasjonene.
Når han sammenligner variasjonene i
slike avvik før 1850 med interne variasjoner
i lange kjøringer i globale klimamodeller
uten pådriv, finner han at de
statistisk sett har lignende variasjoner.
For å isolere effekten av økt drivhuseffekt,
trekker Crowley den modellerte
effekten av de andre pådrivene (solaktivitet,
vulkanutbrudd og menneskeskapte
aerosoler) fra temperaturestimatene.
På den måten står han igjen
med kurver som han tolker som naturlige,
interne klimavariasjoner og variasjoner
som skyldes endring i drivhuseffekten.
Resultatet er gitt i figur 4, hvor
+/- to standardavvik i de naturlige svingningene
fram til 1850 er tegnet inn. Vi
ser at den globale oppvarmingen ligger
langt over denne variasjonsbredden, noe
som styrker hypotesen om at økningen i
menneskeskapte drivhusgasser er årsaken
til den globale oppvarmingen.
Diskusjon
I den første oppvarmingsfasen etter 1850
synes forskjellen mellom modellert og estimert
temperatur å være større enn de
naturlige variasjonene. Det er derfor vansker
med å forklare denne oppvarmingsfasen.
Det er nærliggende å tro at enten er
temperaturestimatene usikre eller så kjenner
vi ikke pådrivene godt nok. Vi får trolig
ikke gode svar på dette før vi har bedre
data. En annen hypotese er at et annet
pådriv enn dem vi har regnet med har gjort
seg gjeldende: endringer i jordens albedo
pga nydyrking. En mener at slik virksomhet
kan ha økt albedoen, dvs ført til økt
refleksjon av solstrålingen og dermed lavere
temperatur. Det er grunn til å tro at
denne hypotesen vil bli undersøkt nærmere.