CICERONE

RegClim Cicerone nr. 6/2001
27
a)
140
Vinternedbør, Nordmarka
130
% av 1961-1990 middelverdi
120
110
100
90
80
1900 1910 1920 1930 1940 1950 1960 1970 1980 1990 2000 2010 2020 2030 2040 2050
< 2 %
2,0 - 2,5 %
2,5 - 3,0 %
> 3 %
b)
% av 1961-1990 middelverdi
150
140
130
120
110
100
90
80
Vinternedbør, Samnanger
70
1900 1910 1920 1930 1940 1950 1960 1970 1980 1990 2000 2010 2020 2030 2040 2050
Figur 1. Økning i vinternedbør i Norge frem til år 2050 i %
av ”normal” per tiår. Økningen er ingen steder mindre enn
1,5% per 10-år, og ingen steder større enn 3,4% per tiår.
Figur 2. Tidsserier av observert (blå) og modellert (grå) vinternedbør fra år
1900-2050 i Nordmarka på Østlandet og på Samnanger på Vestlandet. Kurvene
er glattet og viser variasjoner på tiårsskala.
tiår. Prosentandelen er gitt i forhold
til 1961-1990 gjennomsnittet på det
aktuelle sted (”nedbørnormalen”).
Bereg n ingene er foreløpig utført for
58 lokaliteter, og i Figur 1 er det
interpolert mellom disse.
Et spesielt trekk ved modellerte
endringer i nedbør om vinteren i forhold
til de andre årstidene, er at vi finner
”statistisk signifikant” nedbørøkning i
alle landets regioner. Det betyr at nedbør
økningen i hele Norge er større
enn hva man kan forvente ut fra
tilfeldige variasjoner. Også om høsten
gir modellen nedbørøkning overalt,
men det er da enkelte østlige områder
der økningen ikke er ”statistisk
signifikant”.
Figur 1 viser at økningen i vinternedbør
syd for Stadt ligger mellom 2,5
og 3,5% per tiår, dvs. rundt 15% på 50
år. Lenger nord i landet er økningen
mer beskjeden, men den er ingen steder
lavere enn 1,5% per tiår. På Østlandet
er det ingen annen årstid der scenariene
viser like sterk prosentvis nedbørøkning
som om vinteren. Endringene i Figur
1 samsvarer i stor grad med det som
er funnet ved dynamisk nedskalering
(Bjørge m.fl. 2000). En forskjell er
at dynamisk nedskalering gir mindre
nedbørøkning i indre strøk av Vestlandet.
Forskjellen ligger imidlertid
innen for usikkerheten ved beregningene.
Det at forskjellene mellom resultatene
fra empirisk og dynamisk nedskalering
er så vidt små gir tillit til
nedskaleringsmodellene. De er nem lig
svært forskjellige, og har helt forskjellige
typer feil knyttet til seg. Men
påliteligheten av alle nedskaleringsresultatene
er naturligvis avhengig av
at den globale klimamodellen som er
benyttet gir realistiske resultater i de
store trekk.
Eksempler på lokale scenarier
Når empirisk nedskalering benyttes
til å lage nedbørscenarier, genereres
tidsserier av nedbør spesielt tilpasset
de enkelte værstasjoner. Disse nedbørseriene
er det fristende å sammenligne
med observerte serier. Man må ikke
forvente at scenariene skal samsvare
med virkeligheten fra år til år eller fra
tiår til tiår. Lokale variasjoner på disse
skalaer vil i stor grad bestemmes av
naturlige variasjoner i klimasystemet,
og det vil være rent tilfeldig om de
går i takt i modell og virkelighet.
Dette illustreres av Figur 2, som viser
variasjon på tiårsskala. Men om ikke
disse såkalte ”dekadevariasjonene” er i
fase i modell og virkelighet, viser figuren
at amplitudene (forskjell mellom største
og minste verdi) i de modellerte verdier
er ganske realistiske.
For stasjonen i Nordmarka (Figur
2a) gir ikke nedbørscenariet høyere
maksimalverdier på dekadevariasjonen
i fremtiden enn det som ble observert
på 1930-tallet. Dette var imidlertid et
spesielt maksimum i det 20. år hundre,
mens vi ifølge scenariet kan oppleve
maksima av denne størrelses orden
hyppigere i fremtiden. En annen slående
forskjell mellom det 20. og 21. århundre
er at minimumsverdiene i dekade-