CICERONE

RegClim Cicerone nr. 6/2000
23
Usikkerhet i estimatene
Deteksjonsmetoden som inngår i
denne studien estimerer den faktor
modellresultatene må justeres med for å
samsvare best mulig med det observerte
signalet på økt oppvarming (Hasselmann,
1997; Allen & Tett, 1999, se figur
1). Lange modellkjøringer uten ytre
klimapådriv blir brukt til å estimere
usikkerheten i denne skaleringsfaktoren.
Denne usikkerheten blir så
brukt til å gi et statistisk mål på usikkerheten
i estimatene for framtiden.
Usikkerheten presenteres som en
variasjonsbredde som dekker endringer
som har fra 5 til 95 % sannsynlighet for
å inntreffe. For de fem første kjøringene
i figur 2 estimerer Allen m. fl.
denne bredden fra 1,0 til 2,5 o C. Denne
usikkerheten er selvsagt langt større
enn variasjonsbredden for de beste estimatene.
Diskusjon
Deteksjonsmetoden forutsetter at karakteren
i modellfeil som inngår ikke endrer
seg under kjøringene, dvs. at det ikke
skjer nye bråe endringer som det ennå
ikke er tegn til i målinger til nå. Dersom
f. eks. sirkulasjonene i Nord-Atlanteren
plutselig skulle endre seg ved at Den
termohaline sirkulasjon ble borte (se artikkel
av Furevik og Grønås, Cicerone 4/
99), vil metoden ikke kunne brukes.
Resultatene antas å være robuste for
modellfeil, så som feil i opptaket av
varme til havet og respons fra usikre
pådriv fra f. eks. aerosoler. Dette illustreres
med den sjette kolonne i figur 2,
som viser resultatene i en modellkjøring
som bare inneholder pådriv fra drivhusgasser.
Denne modellkjøringen (G) gir
en halv grad høyere temperatur enn når
pådriv fra aerosoler også er med (GS,
kolonne 1). Etter korreksjonen blir det
beste estimatet i samsvar med GS-kjøringen
med omtrent samme usikkerhet.
En annen antakelse som er brukt for
de fem første kjøringene er at forholdet
mellom responsen av økte drivhusgasser
og aerosoler ikke forandrer seg i
framtiden, dvs. at den samlede effekt
kan representeres ved bare ett mønster i
dekteksjonsprodsedyren. Siden det kan
være store feil i beregningene av
aerosolenes pådriv og respons, er dette
en antakelse som kan være tvilsom.
Figur 2. Varsler for menneskeskapt global oppvarming – temperatur ved overflaten - for
dekaden 2036-2046 ved scenariet IS92a for drivhusgasser og aerosoler etter justering av
modellsimuleringer med observasjoner for perioden 1946-1996. Firkanter viser
temperaturendringer i modellsimuleringen uten justeringer relativt til perioden 1896-1996.
Ruter viser det beste estimat (se teksten). De vertikale strekene viser usikkerheten i
estimatene. De tre første kolonnene er betegnet GS, som står for kjøringer med drivhusgasser
(G) og aerosoler (S, direkte effekt). Den fjerde betegnes GSI, som betyr at også indirekte
aerosoleffekt er inkludert. Den femte betegnes bare G, dvs.. bare drivhusgasser er med. I den
sjuende kolonne beregnes responsen av G og S uavhengig. N står for naturlige klimapådriv
(solaktivitet og vulkanutbrudd) og i den siste kolonne beregnes G, S og N uavhengig.
Betegnelsen Had står for en modell ved Hadleysenteret, ECHAM Max Planckinstituttet og
GFDL et amerikansk klimasenter.
Allen m. fl. har undersøkt dette nærmere
i kjøringer med pådriv fra bare G
og fra GS. På den måten bestemmes
uavhengige deteksjonsmønstre for disse
pådrivene (G&S). Den sjuende søyle i
figur 2 viser resultatet, og figur 3 viser
hvordan resultatet utvikler seg i tid. I figur
3 viser helt opptrukket linje det
opprinnelige resultatet av GS, stiplet
linje viser det korrigerte resultatet hvor
mønstrene for G og S er uavhengige,
mens det skraverte området viser usikkerheten
innenfor et intervall mellom 5
og 95 %. Figuren viser også observert
tiårstemperatur, som viser spor av interne
klimavariasjoner og respons fra
andre klimapådriv enn dem vi har nevnt
til nå.
Estimatene i søyle en og sju er nesten
identiske, noe som indikerer at forholdet
mellom G og S ikke endrer estimatet
av usikkerheten. Grunnen til dette er
at begge effektene kommer godt fram i
de observerte signalene til nå. Allen m.
fl. finner imidlertid argumenter for at en
reduksjon i utslipp av aerosoler i framtiden
(i forhold til IS92a) ikke bare vil
øke det beste estimatet for global oppvarming,
men også øke usikkerheten i
estimatet.
Forfatterne antar at naturlige pådriv –
solaktivitet og vulkanutbrudd - også har
gjort seg gjeldende i globale endringer
fram til nå. Når de inkluderer den kombinerte
effekten av disse to pådrivene
(N) i en treveis analyse (G&S&N), endrer
ikke dette estimatene nevneverdig
(se kolonne 8 i figur 2). Dette skyldes
trolig at effekten av de naturlige pådragene
ikke har stor innflytelse på signalet
fra økte drivhusgasser og aerosoler.
Klimascenarier for framtidig global
oppvarming må selvsagt vurderes etter
hvor realistiske utslippsscenariene er