CICERONE

Synspunkt
Overtramp i klimadebatten
Det går hardt for seg i klimaforskningen om dagen. Den intense politiske dragkampen som pågår utfordrer i flere tilfeller
forskernes integritet og uavhengighet, og det skjer stadige overtramp. Et grelt eksempel er den direkte innblandingen i
tolkningen av forskningsresultater fra ledende amerikanske kongresspolitikere som har skjedd i sommer (se artiklene ”Brev
til forargelse” av Grønås og Benestad og ”Står hockeykøllegrafen for fall?” av Prestrud i dette nummeret av Cicerone). I brevs
form har disse politikerne bedt tre forskere om svar på konkrete faglige spørsmål som de høyst sannsynlig ikke har noen
forutsetning for å forstå noe av. De blander seg direkte inn i en pågående forskningsfaglig debatt og under ligger åpenbart
ønsket om å få tatt forskere som står bak et forskningsresultat de ikke liker. Kontroversen knyttes direkte opp til det som i
brevet kalles ”the quality and transparency of federally funded research and of the IPCC review process.” Det kan virke som om
enkelte politikere mener det foreligger en gigantisk sammensvergelse mellom forskere og miljøaktivister i klimaspørsmålet.
Det hele får et lett komisk preg når det som grunnlag for at saken reises
henvises til at det er publisert kritiske innvendinger i vitenskapelige artikler
til de tre forskernes resultater. Nettopp slik er det forskningen fungerer.
Forskningsresultater skal testes, kunne reproduseres, og angripes med nye
innfalsvinkler. Det er på denne måten kunnskapen utvikler seg og etter
hvert blir mer robust, pålitelig og får bredere tilslutning. Uten en slik prosess
kan det heller ikke kalles forskning. Det forekommer nesten aldri at ett
forskningsresultat umiddelbart får gjennomslag og tilslutning.
”Det kan virke som om enkelte
politikere mener det foreligger
en gigantisk sammensvergelse
mellom forskere og miljøaktivister i
klimaspørsmålet.”
Og slik fungerer også klimaforskningen. Jeg hadde nær sagt selvfølgelig.
Det finnes sikkert de som trikser og mikser med data og produserer falske resultater blant klimaforskere også, men over tid
er det utenkelig at et feilaktig resultat som er framkommet gjennom fusk og fanteri skal bli stående. Til det er prosessen for
robust.
Følger man med i klimadebatten får en lett inntrykk av at det er to polariserte forskergrupper som står mot hverandre og
nærmest forsker med det formål å belegge sine fastlåste standpunkter med nye argumenter. Det er langt fra virkeligheten.
Riktignok foregår en del av denne forskningen og tilknyttet offentlig debatt under mye mediestøy og med enkeltforskere
som bruser med fjærene, men den store hop av klimaforskere befinner seg mer langs en akse mellom dommedagsforskere og
bagatelliserende forskere. Her foregår det en kontinuerlig, kritisk testing av kunnskapen uten at støynivået blir så høyt at det
når fram til mediene.
Et eksempel på høyt støynivå er de kritiske synspunktene forskeren John Christy har hatt til de globale temperaturmålingene.
Han har i en årrekke ment at satellittmålingene av temperatur i luftlaget 2-3000 meter over bakken (troposfæren) ikke
samsvarer med bakkemålingene. Hans innvendinger er flittig brukt av dem som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer.
Som et resultat av samarbeidsprosesser igangsatt under den amerikanske strategien for klimaforskning, ble det i sommer
publisert tre artikler i Science som nærmest legger debatten om temperaturmålingene død. Christy har innrømmet at
målingene av troposfæretemperatur har vært feil (se artikkelen ”Temperaturforskjell skyldes målefeil” av Grønås og Benestad
i dette nummeret av Cicerone). Vårt hjemlige forskning.no kommenterer 29. august det som har skjedd, og påpeker lett
triumferende at eksempelet viser at også klimaforskningen kan fungere som sunn vitenskap. Underforstått: klimaforskningen
er ikke særlig sunn. At forskning.no framfører slike synspunkter viser at de har manglende innsikt i hvordan klimaforskningen
foregår. De har latt seg blende av en støyende debatt innenfor et begrenset område av klimaforskningen som når mediene.
Tilsvarende prosesser pågår kontinuerlig innen hele klimaforskningen for å styrke kunnskapen uten at mediene viser noen
særlig interesse for dem.
Pål Prestrud, direktør, CICERO Senter for klimaforskning
Cicerone 4/2005 • 3