CICERONE

(Greenpeace og så videre). De
to “grønne” forskerne var Justin
Cooke og William de la Mare. I
boka The Whale War fra 1992
hevder forfatteren at disse to
sammen med Sidney Holt var
de førende i å undergrave den
rådende forskningen slik at
deres mere “realistiske” og
pessimistiske bestandssanslag
kunne brukes mot hval fangst.
På det avgjør ende møtet i 1991,
da Viten skapskomiteen skulle
frem me en anbefaling, hadde jeg
gleden av å foreslå at prosedyren
til Justin Cooke var tilstrekkelig
forsiktig og at den var den beste.
Viten skaps komiteen vedtok å
anbefale Cookes prosedyre for
Kommisjonen. Holt og resten av
den faste kjernen av “grønne”
forskere Cooke medregnet,
dissenterte. Det var patetisk å
oppleve at Justin Cooke, som
hadde arbeidet så hardt og godt
for å lage den beste prosedyren,
stemte mot Vitenskapskomiteens
anbefaling av hans
prosedyre.
Sidney Holt er en betydningsfull
person. Han er medforfatter
av en viktig bok om fiskeriforvaltning
fra 1957, og han
var en av de tre vise menn
som bragte IWC ut av uføret
etter Slijper. Innholdet i den
dissensen han sto bak i 1991 er
nokså obskur. Det var faktisk
ikke mangler ved Cookes
prosedyre som Cooke, Holt og
de andre pekte på. Isteden trakk
de fram egenskaper ved den
andre “grønne” prosedyren –
som altså hadde falt igjennom
sammenliknet med Cookes
prosedyre. På Kommisjonsmøtet
fungerte Holt som grå eminense
for de såkalte “likesinnete
landene”. Anført av USA og
med Nederland blant de ivrigste
(!), ønsket de å forhindre ny
kommersiell hvalfangst. Kommisjonen
besluttet å sende Cookes
prosedyre tilbake til Vitenskapskomiteen,
med krav om å justere
den i forsiktig retning og om
ytterligere utprøving. Prosedyren,
som nå hadde fått navnet
RMP (Revised Management
Procedure), klarte seg utmerket
i de nye eksperi mentene.
Uten den tallmessig ubetydelige
dissensen som Holt, Cooke
og de få andre grønne stelte i
stand i 1991, ville Kommisjonen
hatt større van sker med ikke å
vedta RMP da. Den ble heller
ikke vedtatt i 1992. Da meldte
Island seg ut av IWC. Med
henvisning til protesten mot
moratorie vedtaket i 1982, annon
serte Norge det året å starte
opp igjen fangst på vågehval, og
at fangsten skulle bli regulert i
henhold til RMP. Kommisjonen
begynte i 1993 å diskutere
vidløftige kontrollordninger, og
flertallet fant å kunne ta belastningen
ved å ikke gjennomføre
RMP, til tross anbefalingen fra
Vitenskaps komiteen som da var
blitt enstemmig. Dette fikk
briten Philip Hammond til å
trekke seg som formann i
Vitenskaps komi teen – i protest.
I avskjedsbrevet het det om
RMP: “one of the most
interesting and potentially farreaching
chapters in the science
of natural resource management
came to a conclusion. The
Commission could now put in
place a mechanism for safe
manage ment of commercial
whaling”. Dette var reprise på
Ruuds avskjed i 1964, men med
motsatt fortegn.
Situasjonen er nå den at
Norge får drive sin fangst av
vågehval uten større problemer.
Fangstkvotene blir her satt ved
hjelp av RMP, og i praksis
kontrollert av Vitenskapskomi
teen. RMP er fremdeles
bare prinsipielt akseptert av
Kommisjonen, men ikke satt
i verk. Denne motsetningsfylte
situasjonen kan meget vel lede
til at IWC bryter sammen (se
Aron, Burke & Freeman 2000
og Schweder 2001).
Diskusjon
Både i 1950-årene og i
1990-årene var det, etter min
mening, forskere i Vitenskapskomiteen
som forkludret bildet.
De oppkonstruerte viten skapelig
uenighet. Det er vanskelig
å se at denne uenigheten var
saklig begrunnet. Den er, desverre,
lettest å forstå som politisk
aktivitet på den vitenskapelige
arena. I begge tilfeller førte den
til at de reaksjonære kreftene
fikk fortsette sin uheldige politikk.
I den første perioden fikk
fangstinteressene fortsette sin
uforsvarlige rovdrift alt for lenge.
Nå insisterer de mektige på å
fortsette det ubetingede fangstforbudet.
Et fortsatt fangstforbud, også
for tallrike arter som vågehval,
gir dårlig ressursutnytting. Siden
et ubetinget fangstforbud ikke
kan underbygges vitenskapelig,
undergraver det også forskningens
rolle i forvaltningen. Følgen
kan bli at IWC bryter sammen
og vi kan få en ny periode
med rovdrift og nedfangsting.
Etterspørselen etter hvalkjøtt og
spekk er stor, og siden fangstene
av torsk og annen villfisk blir
mindre med mye hval, kan
interessen for hvalfangst ta seg
opp. Om da forskningen er
frustrert og demoralisert, for
å bruke ord fra Hammonds
avskjedsbrev, kan det bli vanskeligere
å demme opp med forsvarlig
forvaltning. Dette er en
mulighet, men den er heldigvis
neppe særlig sannsynlig.
Sidney Holt forstår meget
godt hvilken rolle oppkonstruert
uenighet kan spille. I 1972
sa han: “Since advice comes
as a result of evaluation and
consensus. It is ... possible to
cause delays by injecting and
sustaining controversy at the
evaluation stage. How often
have we heard ‘the scientists
cannot agree (the scientists from
one of the interested countries
disagreeing with all the others)
so we will consider the question
again next year, and meanwhile
continue behaving as before.’
That way the blue whale and the
herring were brought towards
extinction.”
I 1992, etter å ha vært aktør
både i Vitenskapskomiteen og
Kommisjonen, sa Holt: “This
year we successfully resisted
enormous pressure from Iceland,
Norway and Japan to lift
the moratorium....We have, as
it were, gained time through
talking about science and
conservation.... I think we are
all agreed that we should aim
at keeping the moratorium in
place, at least until the year
2000. ...If we can do that and
if we can hold the dam, as it
were, for a few more years, that
will give us time to assemble
the ethical arguments against
whaling...There has been too
much diversion of activity
towards the idea of maintaining
simple diversity in the living
system of the planet. This can
too easily move into saving
endangered species and not
caring for Minke whales, Harp
seals, or East African mammals.
They are in the hundreds of
thousands or millions.”
Er det til skade eller gavn
å komme med påstander om
overdreven uenighet i Vitenskaps
komiteen for å få en debatt
om saken? Sidney Holt mente
det var til skade da jeg presenterte
dette stoffet på IWC-møtet
i 1992. Han er en handlingens
mann, og fikk Ray Gambell til
å stryke min artikkels tittel og
forfatter i lista over primærdokumenter.
I IWC-rapporten
for 1992 måtte sekretariatet
etterpå lime inn en lapp med
artikkelens tittel og forfatternavn
over “trukket tilbake” i
alle eksemplarene av den trykte
rapporten. Holt har også maktet
å forhindre publisering av stoffet
helt til det siste. I 1992 invitert
redaktøren av Ocean Development
and International Law
meg til å publisere artikkelen i
hans tidsskrift. Holt ble bedt
om å gi en kommentar, men
svarte med trussel om rettslig
søksmål dersom artikkelen kom
på trykk. Etter flere år endte
dette med at forlaget (Francis &
Taylor) nektet trykking, til tross
for at artikkelen var ferdig og
antatt av redaktøren.
Forkludring av vitenskapelig
usikkerhet kan være et problem
også utenfor IWC. I klimadebatten
er det mye som tyder
på at enkelte aktører er ute i
urent ærend, også i vår norske
debatt. At problemstillingen er
vanskelig bør ikke forhindre
en åpen debatt, der det er
nødvendig å snakke rett ut,
også noen ganger med navns
nevnelse. Dette kan være
ubehagelig, både for den som
får kastet (nødvendig) skitt på
seg og for den som kaster.
Håpet er jo at åpen debatt
fører til større vaktsomhet mot
overdreven uenighet og annen
forkludring, hva enten grunnen
er ubetenksomhet, ønske om
publisitet eller politiske
motiv er.
Referanser
• Aron, W., Burke, W. &
Freeman, M.M.R. 2000. “The
whaling issue”. Marine Policy,
24, side 179-191.
• Schweder, T. 2000. “Distortion
of Uncertainty in Science:
Antarctic Fin whales in the
1950s”. Journal of International
Wildlife Law and Policy. Vol. 3,
Nr. 1, side 73-92.
• Schweder, T. 2001. “Protecting
whales by distorting uncertainty:
non-precautionary mismanagement?”
Fisheries Research 52,
side 217-225.
Cicerone 1/2002 • 15