CICERONE

ved resultatene er imidlertid overslag over
usikkerheter. For økosystem-opptak fant
de at usikkerheten var ±728 MtC, det vil
si omkring fem ganger verdien i 1990 og
større enn utslippet pga fossilt brensel i
dette år.
To helt nye artikler i Nature illustrerer
ytterligere hvor komplisert det er å forutsi
endringer i netto karbonstrøm til eller fra
det terrestriske system ved endret klima.
Freeman og medarbeidere (2001) har sett
på nedbrytning i myrområder. De hevder
at økt lufttilførsel, for eksempel på grunn
av mer tørke, kan føre til betydelig økning
i nedbrytningshastigheten og dermed av
CO 2 -utslippene til atmosfæren. På den
annen side har Hu og medarbeidere (2001)
kommet til at økt CO 2 -konsentrasjon kan
senke mikroorganismenes nedbrytning i
gressmark og dermed øke akkumuleringen
av karbon.
På bakgrunn av diskusjonen over, synes
konklusjonen i Falkowski og medarbeidere
(2000) å være rimelig: Vi må anta at den
negative tilbakekoplingen som terrestriske
økosystemer står for ved å fjerne menneskeskapt
CO 2 fra amosfæren, vil fortsette,
men nesten sikkert bli svakere. Med andre
ord vil økosystemene på land fortsette å
ta opp noe av våre CO 2 -utslipp, men en
mindre andel. Mulige endringer i fluksene
til og fra hav diskuteres i samme artikkel. Vi
skal ikke gå inn på prosessene her, men bare
gjengi konklusjonen: Hvis vår nåværende
forståelse av havets karbonkretsløp er riktig,
vil havets evne til opptak avta, slik at
en større del av det menneskeskapte CO 2
-utslipp vil forbli i atmosfæren hvis det ikke
tas opp av det terrestriske system.
Den vitenskapelige usikkerheten rundt tiltak som skal øke
karbonopptaket i skog er stor. Men det virker politisk umulig
å komme videre i klimaforhandlingene uten å godta at noen
slike tiltak godkjennes, skriver Hans Martin Seip.
Betydning for klimaprognoser
Resultatene av modellberegningen til Cox
og kollegene ved Hadley-senteret må anses
som svært usikre blant annet på grunn
av antakelsen om hvordan respirasjonen
(CO 2 -tapet til atmosfæren) øker med temperaturen.
Forfatterne nevner denne usikkerheten,
men beregninger under ulike
antakelser burde vært utført. Dessuten gir
modellberegningene spesielt stort vegetasjonstap
for regnskogen i Sør-Amerika; dette
resultatet bygger også på et spinkelt grunnlag.
Arbeidet illustrerer imidlertid at bedre
kjennskap til koplinger mellom biosfæren
og klimaendringer er av stor betydning for
å oppnå bedre klimaprognoser. De store
svingningene i nettofluksen fra år til år,
særlig i terrestriske systemer, viser at vi må
forvente betydelige endringer i opptak og
utslipp fra biosfæriske økosystemer. Det er
svært lite sannsynlig at endringene vil føre
til at en større del av de menneskeskapte
utslippene fjernes fra atmosfæren, i alle
fall uten at spesielle tiltak settes i verk (se
nedenfor). Biosfæriske endringer vil også
kunne påvirke klima på andre måter, spesielt
ved endring av albedo (hvor stor andel
av strålingen fra sola som reflekteres i stedet
for å tas opp som varme). Som nevnt i forrige
nummer av Cicerone, har Betts (2000)
nylig sett på betydningen av skogplanting i
denne sammeheng. Spesielt når det er snø
vil albedo for en skog være mindre enn
for landbruksområder. Han kommer til at
i mange boreale områder kan skogplanting
gi en økningen i strålingspådriv på grunn
av endret albedo like stor som reduksjonen
i strålingspådriv grunnet økt karbonopptak
i skogen. Selv om en må anse resultatene
som usikre, illustrerer de tydelig at det ikke
er tilstrekkelig bare å se på endringer i karbonopptak
ved vurdering av slike tiltak. For
en del mulige tiltak, spesielt innen landbruk,
må en i tillegg forvente at ikke bare
CO 2 -fluksen endres, men også fluksene av
metan (CH 4
) og lystgass (N 2
O), to andre
viktige klimagasser.
Betydning for klimapolitikken.
Det fremgår av diskusjonen over at det
fortsatt er mye ukjent i forbindelse med
karbonkretsløpet, biosfæriske endringer og
klimapåvirkning. Problemer og fordeler ved
å ha med skogtiltak i klimaavtalen ble diskutert
i Kolshus’ artikkel i Cicerone 4/2000.
De store usikkerhetene i beregningene ble
påpekt. Enda større blir vanskelighetene
for en del andre tiltak innen landbruket
beregnet på å øke karbonsluket. (I IPCC
rapporter benyttes betegnelsen “Land Use,
Land-Use Change and Forestry” forkortet
LULUCF). Dette har, som påpekt i en
leder i Nature (30 nov., 2000), ført til at
miljøvernorganisasjoner vil ha mer vitenskapelig
dokumentasjon før tiltak som skal
øke karbonopptaket, godkjennes innen klimavtalen.
Etter min mening har de objektivt
sett rett i dette. Imidlertid synes det
umulig å komme videre med forhandlingene
uten at noen slike tiltak godkjennes.
I notatet 23 november fra Presidenten for
COP6, Jan Pronk, ble det foreslått å sette
en øvre grense for krediteringen basert på
tiltak innen jord- og skogbruk og at bare
en viss prosent av tiltakenes beregnete karbonopptak
kan godskrives dersom ikke
total skogmengde øker. Dette kan være
en foreløpig løsning. En stor innsats for
å få bedre forståelse av samspillet mellom
biosfæren og klimaendringer er imidlertid
nødvendig.
Referanser
· Battle, M. et al., Global carbon
sinks and their variability inferred from
atmospheric O2 and d13C. Science, 287
(2000), 2467-2470.
· Betts, R.A., Offset of the potential carbon
sink from boreal forestation by decreases
in surface albedo. Nature, 408 (2000),
187-190.
· Bousquet, P. et al., Regional changes
in carbon dioxide fluxes of land and
oceans since 1980. Science, 290 (2000),
1342-1346.
· Cox, P.M. et al., Acceleration of global
warming due to carbon-cycle feedbacks in a
coupled climate model. Nature, 408 (2000),
184-187.
· Falkowski, P., et al., The global carbon
cycle: a test of our knowledge of Earth as a
system. Science, 290 (2000), 291-296.
· Freeman, C. et al., An enzymic ‘latch’ on
a global carbon store. Nature 409 (2001),
149.
· Giardina, C.P. og Ryan, M.G., Evidence
that decomposition rates of organic carbon
in mineral soil do not vary with temperature.
Nature, 404 (2000), 858-861.
· Hu, S. et al., Nitrogen limitation of microbial
decomposition in a grassland under elevated
CO 2
. Nature, 409 (2001), 188-191.
· IIASA, Carbon accounting and the Kyoto
Protocol, Options, Autumn 2000. International
Institute for Applied System analysis.
· IPCC (2000) Special Report: Land use,
land-use change and forestry.
http://www.ipcc.ch/pub/srlulucf-e-pdf
· Jarvis, P. og Linder, S., Constraints to
growth of boreal forests. Nature, 405 (2000),
904-905.
· Rustad, L.E. et al., A meta-analysis of the
response of soil respiration, net N mineralization,
and aboveground plant growth to
experimental ecosystem warming. Oecologia
(under trykning).
· Sarmiento, J., That sinking feeling. Nature,
408 (2000), 155-156.
· Valentini, R. et al., Respiration as the main
determinant of carbon balances in European
forests. Nature, 404 (2000), 861-865.
Cicerone 1/2001 • 11