CICERONE

NORKLIMA
På sporet av en tapt istid
I 1972 advarte to anerkjente paleoklimatologer president Nixon om at det relativt varme klimaet
som kjennetegner mellomistider var på vei mot slutten, en ny istid stod for tur. Nixon fikk som kjent
sparken kort tid etter og den nye istiden lot vente på seg. Men hvorfor kom den ikke? Svaret på det
spørsmålet er, ifølge den amerikanske maringeologen Bill Ruddiman, mennesket. Nærmere bestemt
de som levde for 8000 til 5000 år siden.
Øyvind Paasche og Kerim H.
Nisancioglu
Ønsket om å finne mønster i naturen som
gjentar seg periodisk, er gjennomgående i
de fleste harde vitenskaper, kanskje spesielt
innen klimaforskning. Men det er få forunt
å påvise slike systemer. Det var nok også
serberen Milutin Milankovitch klar over
da han i 1941 publiserte sitt opus magnum
om hvordan variasjoner i jordas bane
rundt sola, så vel som variasjoner i jordas
rotasjon – til sammen orbitale parametre –
bestemte fordelingen av solinnstråling over
lengre tidsintervaller (Milankovitch, 1941).
Det var tre sykluser som gikk igjen (23-41-
100 tusen år), og det virket sannsynlig at
det var disse som kontrollerte fordelingen
av istid og mellomistid (figur 1). Det gikk
14 år før Cesare Emiliani kunne demonstrere
at rekonstruerte globale havtemperaturer
gjennom nesten en halv million
år reproduserte disse periodene, og da spesielt
syklusen 41 ka (Emiliani, 1955). Det
var midlertidig James Hays, John Imbrie
og Nicholas Shackleton som stod for det
– endelige – gjennombruddet . I et arbeid
fra 1976, som siden er blitt en av de mest
siterte artiklene innenfor paleoklimatisk
forskning – der forstavelsen paleo står
for langt tilbake i tid – dokumenterte de
hvordan istidene hadde kommet og gått i
samsvar med endringer i de orbitale parameterne
slik Milankovitch hadde anslått
(Hays m.fl., 1976).
I løpet av de siste 50 årene har interessen
vært økende for hva som forklarer
klimaendringer, og selv om de orbitale
parameterne har blitt grundig dokumentert
i et bredt spekter av paleoklimatiske arkiv,
eksisterer det fremdeles uenighet omkring
deres innflytelse på jordas klima, ikke
minst hvordan de – i kombinasjon med
drivhusgassene – vil være med på å styre
framtidens klima.
Den nåværende mellomistiden har allerede vart i 11700 år, og det store spørsmålet er selvfølgelig: Når slutter den? Eller har den
kanskje allerede gjort det?
Foto: Scanpix
Mellomistidene kortere enn istidene
Det er istidene som har dominert klimaet
på jorda de siste tre millioner år
– kalt kvartær i den geologiske tidsskala.
Hvis vi ser på data fra iskjerner
fra Antarktis som går nærmere en million
år tilbake i tid, er det klart at
mellomistider – med et relativt varmt
globalt klima – er korte, mens istidene
er lange (EPICA, 2004). Det samme
mønsteret finner vi også i sedimentkjerner
tatt fra havet. Med et forholdstall
på omkring én til åtte kan vi gå så langt
som å si at de varme periodene er avvik,
mens istidsklimaet er normalen (figur 2).
Den nåværende mellomistiden – holosen
– har allerede vart i 11700 år, og det store
spørsmålet er selvfølgelig: Når slutter den?
Eller har den kanskje allerede gjort det?
Dagens mellomistid burde vært over
For tre år siden utløste den amerikanske geologen
Bill Ruddimann en voldsom diskusjon
om hvorvidt jorda hadde vært på vei mot
Cicerone 6/2006 • 27