CICERONE

Synspunkt
Om skippertak og tak som virker
Ordet kampanje kommer opprinnelig fra fransk ”campagne” som betyr åpent landskap. Begrepet har et militært tilsnitt, og
betyr i den sammenhengen krigshandlinger i et åpent landskap med et definert formål. I vanlig språkbruk betyr ordet et
sett handlinger eller tiltak med et klart mål.
Felles for kampanjer er at de ofte har en relativt begrenset tidshorisont. Er det et kort og
intenst klima-”stunt” vi trenger – skal vi utkjempe slaget om klimaet? Jeg misliker ordet
kampanje nettopp fordi det gir slike assosiasjoner. Nordmenn er flinke til brette opp
ermene og ta et skippertak – best når det gjelder liksom. Men tiltakene er ofte tilfeldige
og uten langsiktige effekter. Hvis effektene i det hele tatt blir vurdert eller målt. Det Norge
trenger nå, er en helhetlig klimastrategi. Satsing på kunnskapsbasert klimainformasjon og
holdningsskapende arbeid over tid, en såkalt klimaintervensjon, må inngå for å nå målet.
“Tanken er god, men
bevilgningen er
puslete. Hva får vi for
seks millioner? “
Med litt velvilje kan vi kalle Lavutslippsutvalgets rapport ”Et klimavennlig Norge” som kom i oktober, en klimastrategi.
Rapporten peker på konkrete tiltak som Norge må gjennomføre for å redusere CO 2
-utslippene med minst to tredeler innen
2050. Dersom vi studerer tiltakene som utvalget mener må gjennomføres i innværende stortingsperiode, ser vi at de fleste
er teknologiorienterte – noen forebyggende og andre reparerende, for å bruke helseterminologi.
Ett tiltak skiller seg klart ut: forslaget om en klimavettkampanje rettet mot befolkningen. Utvalget mener at ”en langsiktig
nasjonal innsats for å informere om klimaproblemet” er ett av to grunnleggende tiltak som må ligge i bunnen for de andre
tiltakene. Regjeringen har støttet utvalgets tankegang, og bevilget vel seks millioner til en klimakampanje i forslag til
statsbudsjett for 2007.
Tanken er god, men bevilgningen er puslete. Hva får vi for seks millioner? Til sammenlikning brukte Sverige 60 millioner
kroner over vel to år på sin kampanje i 2002 og 2003. Sverige hadde en klimastrategi i bunnen, men kampanjeperioden
deres ble altfor kort. Vi burde snakke ti år og ikke to! Her kan Norge ta lærdom og gjøre det bedre. Men selvsagt,
svenskene gikk til oppgaven med sedvanlig grundighet. De gjennomførte ikke mindre enn 15 ulike undersøkelser og
analyser før en eneste annonse eller TV-spot så dagens lys. En av de viktigste var en såkalt nullpunktsanalyse, som fortalte
Naturvårdsverket hvilke kunnskaper og holdninger svenskene hadde til klimaproblemet i forkant av intervensjonen.
Denne undersøkelsen var også viktig fordi de samme spørsmålene ble stilt etter kampanjeperioden for å kunne måle og
evaluere effekter og endringer i befolkningens kunnskaper og holdninger.
Hvordan kan miljøvernminister Helen Bjørnøy få de seks millionene til å rekke til alt dette? Det er i alle fall viktig å få
til et godt samarbeid mellom offentlig, privat og frivillig sektor, både for å skape bred oppslutning om tiltakene og
for å øke ressursene. Hvor mye har for eksempel ikke Statoils annonser med en Soria Moria-liknende oljeplattform
brettet ut over to helsider i aviser og magasiner kostet? Vi snakker eventyrlige, sekssifrede beløp per innrykk. Statoil
og andre næringslivsaktører som tar sitt samfunnsansvar alvorlig, kan bidra både med ressurser og kunnskap om
budskapsutforming inn i klimakampanjen.
Vi i forskningsmiljøene skal selvsagt bidra med vår kunnskap. Både med bred kunnskap om klimaproblemet og med
kunnskap om hvordan vi kan utforme intervensjoner som endrer holdninger og atferd. Vi har god kunnskap fra sosial- og
miljøpsykologi som vi kan bruke til å utforme tiltak som har effekt. Her kan Bjørnøy lære av kollega Brustad i Helse- og
omsorgsdepartementet. Dette departementet har i mange år i samarbeid med forskningsmiljøer, næringslivet og offentlig
og frivillig sektor utarbeidet forebyggende helseintervensjoner med dokumenterte resultater. En ny undersøkelse fra
Høgskolen i Hedmark viser at vi har en rekke gode eksempler på holdningsskapende arbeid i skoleverket som har
dokumentert effekt.
Vi kan altså bygge på de beste erfaringene fra inn- og utland når vi nå skal gjennomføre en landsomfattende
klimakampanje. Men vi kan også velge å handle kunnskapsløst og kaste de seks millionene etter tilfeldige
tiltak i det åpne landskapet. Men det har vi ikke råd til når vi skal vinne – ikke bare ett enkelt slag – men hele
klimakrigen. Så general Bjørnøy: Vi regner med at de seks millionene bare er begynnelsen.
Tove Kolset , informasjonsleder, CICERO Senter for klimaforskning
Cicerone 5/2006 • 3