samlet årgang - Økonomisk Institut - Københavns Universitet

272
NATIONALØKONOMISK TIDSSKRIFT 2005. NR. 2
innføring av seks-timers dag med full lønnskompensasjon. Den langsiktige trend i favør
av mer fritid kan imidlertid også skyldes forhold som i sum har økt den nytte man
kan ha av fritid. Den økonomiske veksten i fremskrivningene går også hånd i hånd
med en sterk økning i konsumentenes reallønn etter skatt som isolert sett vil det stimulere
arbeidstilbudet. Hvilken effekt som vil dominere, vil være et empirisk spørsmål. I
Aaberge, Colombino, Holmøy, Strøm og Wennemo (2004) 9 belyser vi dette spørsmålet
ved å kombinere MSG6 med en meget detaljert mikroøkonometrisk modell for
individuelt arbeidstilbud. Arbeidstilbudsmodellen representer på mange måter stateof-the-art
på feltet, men inkluderer ikke valg av pensjoneringstidspunkt. Vi finner at
nettovirkningen er en økning på 4,2 prosent i samlet arbeidstilbud i 2050 når vi tar
hensyn til at individene tilpasser seg til at deres reallønnssats og reelle arbeidsuavhengige
inntekt da er henholdsvis 209 og 190 prosent høyere enn i 1995. Dette gjør det
mulig å senke anslaget på arbeidsgiveravgiften i 2050 fra 25 til 21 prosent. Beregningene
i Aaberge et al. (2004) viser imidlertid at skattereformer som går i retning av en
utflating av skattesystemet kan gi betydelige lettelser i den fremtidige skattebyrden.
Dersom man som et stilisert eksempel beskattet alle inntektskroner, uansett inntektskilde,
med en felles flat skattesats, kunne denne satsen settes til 18,3 prosent i 1995,
mens den tilsvarende gjennomsnittssats da var 24,0 prosent. Med et flatt skattesystem
ville skattesatsen måtte økes til 22,9 prosent i 2050.
6. Noen metodiske utfordringer
Ved beregning av en konstant »holdbar skatt« som sørger for at nåverdien av det
primære budsjettunderskuddet er lik dagens offentlige netto finansformue, er tidshorisonten
uendelig. Ved lav effektiv diskonteringsrente konfronteres man da eksplisitt
med noen grunnleggende problemer som kan gjøre resultatene vanskelige å tolke. Jeg
velger å avslutte med en kort forklaring av disse problemene fordi jeg mener at de har
generell relevans.
Anta for enkelthets skyld at enhver utgifts- og inntektskomponent i den primære
budsjettbalanse vokser med en konstant vekstrate i nominell verdi. Nåverdien beregnet
over en uendelig horisont fra periode 0 av komponent X er da lik X 0 /(r-g X ) der r er
nominell renten og g X er den nominelle vekstraten for X. Vi har benyttet 5,5 prosent
som et realistisk estimat på renten. I våre fremskrivninger vil vekstratene for de viktigste
offentlige inntekter og utgifter ligge nær 4,5 prosent. Det viktigste bidraget til dette
er en nominell lønnsvekst på 4,0 prosent. 10 I tillegg vokser utgiftene som følge av al-
9. Aaberge, R., U. Colombino, E. Holmøy, B. Strøm og T. Wennemo (2004): Population Ageing and Fiscal
Sustainability: An Integrated Micro-Macro Analysis of Required Tax Changes. Discussion Papers 367, Statistisk
sentralbyrå.
10. Lønnsveksten på 4,0 prosent per år er i hovedsak et resultat av prisene på traded goods vokser med 1,5
prosent og at den endogene veksten i arbeidsproduktivitet er ca. 2,5 prosent.