samlet årgang - Økonomisk Institut - Københavns Universitet

274
NATIONALØKONOMISK TIDSSKRIFT 2005. NR. 2
ikke kan realiseres som verken en matematisk eller realistisk likevekt. Her er det flere
forhold enn suksessive økninger i skattesatsen(e) som kan føre til ikke-eksistens. I de
norske beregningene som er nevnt over, legger offentlig sektor beslag på en stadig
større del av sysselsettingen. Det vil kun være et spørsmål om tid når en slik trend ikke
lenger lar seg etablere som en markedslikevekt.
Mer generelt: fremskrivninger med en uendelig tidshorisont vil før eller senere kollapse
dersom ikke modellen selv genererer en steady-state utvikling der alle størrelser
vokser med en felles rate (som er mindre enn renten). Steady state vil ikke nås uten restriktive
forutsetninger om modellens virkemåte og eksogene anslag. Men når perspektivet
blir svært langsiktig, er alternativet til steady state en form for kollaps som er
enda mer urealistisk. Når det gjelder offentlige utgifter, er det imidlertid ingen markedsmekanismer
som sikrer at veksten i disse utgiftene bringes ned på den uniforme
vekstraten i steady state. I stedet må man (implisitt) forutsette at det »ikke for sent«
skjer en korreksjon av politikken. En politikkreaksjon som innebærer nedjustering av
veksten i offentlige utgifter fra et arbitrært fremtidig tidspunkt, bidrar i seg selv til å
løse eller redusere holdbarhetsproblemet som beregningene skal belyse når den effektive
neddiskonteringen er svak. Valget av tidspunkt for en slik justering vil ha noe av
det samme arbitrære preget over seg som valget av endelig tidshorisont i en PAYGOfremskrivning.
Løsningen for den holdbare skatt er med andre ord betinget på et eksogent
valg av tidshorisont for hvor lenge trender kan få lov til å avvike fra steady state
veksten.
7. Avslutning
De problemene som her er mer skissert enn analysert, rokker likevel ikke ved at beregningene
fra VFK bør tillegges stor vekt i den danske debatten. En imponerende
mengde detaljert og relevant informasjon er systematisert og transformert via DREAM
og god modellbruk til meget opplysende nøkkeltall. De valgene som må foretas ved
konkrete beregninger vil alltid kunne diskuteres. Som sagt, tror jeg at fremskrivningene
fra VFK heller undervurderer problemene enn det motsatte. Den ovennevnte påpekning
av at ikke-holdbare veksttrender er avbrudt »før det er for sent« trekker i samme retning.
Det bør også være interessant i den danske debatt at også Norge – med sin store statlige
petroleumsformue – står overfor problemer med å finansiere velferdsstaten som er av
samme art og størrelsesorden som i Danmark. Det er begrenset i hvor stor grad et engangsskift
i form av en valutagave kan demme opp for den langsiktige virkningen av
tunge veksttrender.