Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

konsekvent har tatt seg til rette på bekostning av borgernes trygghetsfølelse og
rettigheter. Dette har tilrettelagt for samfunnsmekanismer som prioriterer
selskapenes interesser heller enn folkets, og vi ser denne galskapen utspille seg
i statsmaktens hjelpeløse narkotikapolitiske strategi ovenfor en stadig mer
fremmedgjort befolkning.
At folk som sliter ofte velger å ruse seg er allikevel en kjent sak (om ikke
for forbudstilhengerne), og det sier sitt om oss som samfunn hvordan vi velger
å forholde oss til denne problemstillingen: At man i USA de siste 40 årene har
valgt å stadig intensivere jakten på de som ruser seg, i stedet for å ta
fattigdomsproblene og de uheldige samfunnsmekanismene bak dem på alvor,
er derfor en god målestokk på landets politiske system — og fornuftig
forklaring på landets ekstraordinære narkotikastatistikker.
Vi ser også, ut fra alt dette, at forbudet i seg selv bidrar til å gjøre folk tjukke i
hue. Våre offentlige tjenestemenn må jo, for å tro seg selv og på jobben sin,
legge til grunn at det er et fornuftsbasert skille mellom de legale og illegale
stoffene, og dette fordrer en omfattende grad av uvitenhet som manifesterer
seg i forbudstilhengernes teori om at de illegale stoffene har en slags djevelsk
makt over brukerne. Slike antagelser er uunnværlige for dem, for bare slik kan
de snu tilbuds- etterspørsels-problematikken til en offer- overgriper kontekst,
hvilket i seg selv er helt avgjørende for forbudstilhengernes selvfølelse: På den
ene siden ynkeliggjør det brukeren tilstrekkelig til at ordensmakten kan
umyndiggjøre han og kaste han i fengsel for hans valg. Og på den andre siden
demoniserer det selgeren slik at samfunnet har en fiende det kan samles mot.
Denne personen (den nådeløse narkohaien) fremstilles derfor som det
nedrigste mennesket man kan tenke seg, og det å selge hasj til den som vil ha
det, blir moralsk likestilt med salg av kvinner og barn til det sorte sex-markedet.
Dette rettferdiggjør en politikk som tilsier at brukerne må beskyttes fra seg
selv, og at de kyniske bakmennene må knuses for enhver pris om vi som
samfunn skal overleve den trusselen narkotikaen representerer. Det er en
forvrenging av virkelighetsbildet som det er svært fristende for politikere og
andre maktmennesker å godta, for bare slik kan de forsvare forbudet og
fengselsstraffer som overgår langt hva de deler ut for mord og voldtekt.
121