Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

gi sin stemme til tiltak som kommer folket til gode, ettersom de store
selskapenes forventninger har preget deres hverdag; ettersom de har fryktet å
ende opp i medias gapestokk; og ettersom de har fryktet at et fordummet og
villedet folk — et folk som er opplært til å adlyde fryktens logikk — aldri ville
stille seg bak deres eksempel.
Vi borgerne kan derfor ikke laste statsmaktens representanter spesielt
for noe av det jeg har beskrevet her, for den jevne borger har vært like mye
med på å opprettholde den moralske panikken som har ligget til grunn for
narkotikalovgivningen som våre offentlige tjenestemenn har vært. Det at vi i
det hele tatt som samfunn er kommet så langt som at tiden nå er moden for et
oppgjør med lovgivningen, er noe vi i stedet kan ta til inntekt for oss selv. For
det er så absolutt et vitnesbyrd om våre fremskritt som samfunn og sivilisasjon.
For narkotikalovgivningens dager er talte uansett hva som skjer her i Norge, og
denne boken er i beste fall ikke annet enn nådestøtet. Det er nemlig et tegn i
tiden at folk våkner opp som aldri før fra søvnen den kontrollorienterte eliten
har dysset dem ned i, og det er kun et spørsmål om tid før vi går bedre tider i
møte. Her i Europa viser land som Portogal, Nederland, Tsjekkia, og Sveits vei,
men fornyelsen trenger seg frem overalt. Norsk narkotikapolitikk er i denne
sammenheng noe av en sinke, men i dette faktum i seg selv ligger også gode
forutsetninger for forandring. For det er mange offentlige tjenestemenn der
ute som tar stillingsbeskrivelsen sin alvorlig, og som helst vil gjøre noe godt for
samfunnet. Og selv om narkotikapolitikk frem til våre dager vært et rimelig
tabubelagt område, så ligger forandringen tykk i lufta også her. Vi nordmenn
får nemlig det styresettet vi fortjener, og et oppegående folk vil også få en
oppegående ruspolitikk.
Jeg har igjennom denne boken vist at folk som er uttalt tilhengere av
narkotikalovgivningen, samtidig gir sin stemme til fryktens logikk og målethelliger-middelet
ideologien, og at disse individene ikke lenger kan sies å ha
noen troverdighet som offentlige tjenestemenn (ettersom konsekvensene av
den politikken de fører, gjør vondt meget verre for samfunnet).
Dette gjør befolkningen lurt i å ta konsekvensene av, og heller støtte opp
om de offentlige tjenestemennene som er modige nok til å ta skrittet vekk fra
disse tåpelighetene. Vi ansetter jo ikke analfabeter til å styre i skolen, og vi
ansetter heller ikke pedofile til å styre i barnehagene våre, men allikevel har vi
316