Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

hvordan kontrollorienterte etater fungerer som tannhjul i samfunnsmaskineriet
som hele tiden presser frem løsninger som passer deres egne interesser først.
De tjenestemennene som tar del i dette maskineriet har i varierende
grad et reflektert forhold til kraften de er en del av, og noen er det alltids
overalt som vet å bremse slike uheldige tendenser. Men vi vet også ut fra
Stanley Milgrams eksperimenter på 1960-tallet at rundt 65 prosent av
befolkningen er villige til å torturere et uskyldig menneske til døde, så lenge
orderen blir gitt av en tilsynelatende legitim autoritet.
Jeg håper og tror at denne prosenten er noe lavere i dag, men vi ser ut
fra slike eksperimenter at det bare er å opprette en eller annen stilling, så vil
det alltids være en eller annen idiot som er villig til å tjenestegjøre i den. Vi
velger derfor som samfunn i hvilken grad vi vil tilrettelegge for mekanismer
som dyrker frem overgrep eller ikke, og vi ser ut i fra dette også hvordan etater
som er avhengig av narkotikaforbudet for å overleve, helt naturlig vil fremdyrke
personligheter som villig vekk ser bort fra overgrepene i kjølvannet av
politikken de fører.
ONDCP og INCB er alt vi trenger av eksempler på det, og vi ser ut fra slike
etaters interne sammensetning og deres funksjon i samfunnet hvor
ødeleggende forbudsmentaliteten egentlig er for det moralske fiberet i
samfunnet: Disse instansene har bare kunnet rettferdiggjøre sin posisjon og
sine budsjetter ut ifra i hvilken grad de kan overbevise folket (og seg selv) om at
de illegale stoffene utgjør et problem for samfunnet. Og fordi de har vært
avhengige av fiendebildene for å overleve, har de gjort hva de kan for å dyrke
de frem, uavhengig av deres realitet.
Den moralske panikken som ligger til grunn for lovgivningen har på dette
viset beredet veien for den moderne tids versjon av fenomenet bak
hekseprosessene og inkvisjonen, og det er blitt tabu å diskutere
problemstillingen på saklige premisser. Dette har ført til en tilbakestående
ruspolitisk debatt, hvor de mest ryggløse og ignorante politikerne bruker
problembildet forbundet med kriminaliseringen til å rettferdiggjøre forbudet, og
ellers nekter å forholde seg til oppegående motforestillinger på grunn av
”signaleffekten.” De politikerne som taler sannheten og påpeker
forbudsstrategiens feilbarlighet blir på sin side fremstilt som desertører i krigen
mot narkotika, og presset som politiet kjenner for å vinne krigen gjør at de ikke
lenger er så nøye på sin egen oppførsel.
123