Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

globalt. De som profiterer på forbudet har en enorm investert interesse i å
opprettholde det, og samlet sett øver de et press på politikerne som gjør det
svært vanskelig for dem å tale dominansinteressene imot.
Slik oppstår mekanismer som driver galskapen videre. Og et godt
eksempel på forbudstilhengernes sammenblandede interesser finner man i
Carlton Turner. Han var fra 1971 til 1980 (mens han var ansatt på Univeristetet
i Missisippi) ansvarlig for NIDAs cannabisdyrkning, og var president Reagans
drug tzar fra 1981-86. Hele denne tiden var han en rabiat forbudstilhenger: Han
var for dødsstraff for salg av stoffet, og da DEA sprøytet cannabisavlinger med
giftstoffet Paraquat, forsvarte han handlingen med at cannabisbrukere bare
fikk som fortjent om de døde av skadebildet forbundet med forgiftningen.
Samtidig som han gjorde det, prøvde Turner å tjene store penger på salg
av Paraquat-testapparater (som ikke virket), og da han til slutt måtte gå av i
1986 (på grunn av hans påstander som at cannabisrøyking førte til homofili og
immunforsvarssvikt — og til slutt AIDS), fortsatte han å profitere på forbudet i
det private næringsliv. Han gjorde dette ved å slå seg sammen med NIDAs
Robert DuPont og Pete Bensinger (to andre kjente forbudsprofitører) og
sammen fikk de, takket være sine politiske kontakter, innflytelse over det
meste av markedet på urinprøve-utstyr i USA 114 .
Vi ser her den korrumperende effekten som den legale økonomien forbundet
med narkotikaforbudet skaper. For når krigsprofitørene først har fått så mye
innflytelse, vil de alltid ha mer. Som de ser det, er de hele tiden avhengig av
videre ekspansjon og økt innflytelse (fordi aksjekursene deres er avhengige av
det), men det sier seg selv at deres ambisjoner umulig kan forenes med
menneskenes interesser. Vi lever jo i en verden med begrensede muligheter for
ekspansjon (det er tross alt en rund klode), og for at selskapene skal kunne
vokse må de, så godt de kan, tyne oss litt mer for hver dag (mer om
selskapsinteressenes problem) 115 .
For også mennesker sees som ressurser i regnestykket deres, og for å
tilrettelegge for sin egen ekspansjon benytter selskapene seg av lobbyister (og
annen skjult innflytelse) for å smøre hjulene i samfunnsmaskineriet i den
retning som passer deres profittbehov best. Dette fører til
samfunnsmekanismer som hele tiden vipper vektskålen i de store selskapenes
favør. Og selv om det for enkelte kanskje fremstår som en god idé, målt i
78