Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

inntrykk av det motsatte, og i oktober 2008 kom Amnesty Internasjonal ut med en rapport
som utdypet dette tilstandsbildet videre: Den kunne fortelle at Colombia fortsatt er et land
hvor millioner av sivile, spesielt utenfor byene og på landsbygda, må ta støyten for
konsekvensene av konflikten; at over 70 000 (de aller fleste sivile) har dødd de siste 20 av de
40 årene som konflikten mellom FARC og regjeringen har pågått; og at til tross for Uribes
lovord om utviklingen, så er det ingenting som tyder på at situasjonen er blitt bedre for
colombianere flest.
I følge rapporten ble 1400 sivile drept i 2007 (noe som var 100 flere enn året før) og
rapporten knytter hæren og de paramilitære styrkene til rundt to-tredeler av disse drapene.
Antallet ”forsvunnede” økte fra året før (opp fra 180 til 190) og antallet internt fordrevne
steg med 300 000 (en kraftig økning fra de 220 000 som ble flyktninger i sitt eget land i
2006). I tillegg til alt dette, som henger sammen med Plan Colombia og den urettferdige
fordelingen av rettigheter og plikter i landet, kritiserte rapporten også Uribe selv, for ikke å
ta problemstillingen på alvor.
Her er utdrag fra kritikken: ”Colombia’s internal armed conflict has pitted the security
forces and paramilitaries against guerrilla groups for more than 40 years. It has been marked
by extraordinary levels of human rights abuses and violations of international humanitarian
law (IHL), with civilians by far the principal victims. Tens of thousands of civilians have been
killed. Thousands more have been subjectedto enforced disappearance by the security
forces or paramilitaries, or abducted by guerrilla groups. Hostage-taking, above all by
guerrilla groups, and torture by thesecurity forces, paramilitaries and guerrilla forces, are
among the tactics of terror used in the conflict. The conflict has also been marked by the use
of child soldiers and by widespread sexual violence against girls and women. The effect of
such abuses has been to create one of the world’s greatest crises of displaced people;
between 3 and 4 million Colombians are thought to have fled their homes to escape the
violence. These crimes bear witness to the disregard shown by all parties to the conflict for
international human rights and humanitarian law.” LEAVE US IN PEACE!’ Amnesty
International, Targeting civilians in Colombia’s internal armed conflict, 2008 s. 1-2
“The government of President Uribe – who came to office in 2002, only one year after the
September 2001 attacks in the USA – has repeatedly sought to deny that an armed conflict
exists in Colombia, opting to define hostilities instead as part of the international ‘war on
terror’. For example, in January 2008 President Uribe publicly criticized Amnesty
International for referring to the Revolutionary Armed Forces of Colombia (Fuerzas Armadas
Revolucionarias de Colombia, FARC) guerrilla group as an ‘armed opposition group’ rather
than as a ‘terrorist’ organization. These comments were made just prior to a visit by the
President to Europe to lobby the European Union to keep the FARC on its list of terrorist
organizations. In contrast, numerous international bodies, including the International
Committee of the Red Cross (ICRC) and the Office of the UN High Commissioner for Human
Rights, have consistently defined the situation in Colombia as one of internal armed
516