Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

De norske autoriteters motstand mot problematikken er derfor ikke fornuftsbasert, og må
sees i kontekst med at vi, som nasjon, hører til Europas mer tilbakestående regioner når det
kommer til narkotikapolitikk og konsekvensanalyse.
Vi ligger nemlig i Europatoppen på samtlige mislykkede målestokker, noe som er en logisk
konsekvens av dominansinteressenes innflytelse over våre politikere, kombinert med
generell ryggløshet og ignoranse fra våre offentlige tjenestemenns side. Vi har for eksempel
Vest Europas mest velutstyrte og utbygde narkotikapoliti; vi ligger i Europatoppen når det
gjelder narkotikalovgivningens strafferammer; og vi har i flere tiår vært toppkandidat til
Europas verste overdosedødsfall statistikker (vi ligger 2-3 ganger over Europas
gjennomsnitt).
Vi har kort sagt Europas kanskje mest mislykkede narkotikapolitikk. Men de som håndhever
lovgivningen er ikke interessert i å ta dens funksjon og konsekvenser på alvor, og
Spesialenhetens henleggelse — og Riksadvokatens ansvarsfraskrivelse — må i denne
sammenheng sees som siste ord fra en instans som lenge har slitt med ”bukken og
havresekken” problematikken.
Dette er på ingen måte et problem som har meldt seg over natten.
Narkotikalovgivningen er nemlig en kreftsvulst som har fått utvikle seg i samfunnet på
menneskehetens bekostning i over 50 år; den har hele tiden økt i omfang og det har også de
uheldige konsekvensene for menneskeheten i kjølvannet av lovgivningen. Sakte men sikkert
er den gått fra å være en rasistisk motivert mekanisme for sosial kontroll, til å bli en
forutsetning for det beståendes bestand slik moderne mennesker ser den.
Det er allikevel nå minst 25 år siden våre politikere hadde nok informasjon tilgjengelig til å
vite bedre enn å forfølge den kriminalpolitiske linjen videre, men i stedet for å betenke seg,
har de siden da snarere akselerert galskapen ytterligere, og de har til tider ignorert selv sitt
eget straffelovsråds innvendinger (i 1982).
Dette er i seg selv ikke spesielt oppsiktsvekkende, selv om det er tragisk, for vår
narkotikapolitikk har for lenge siden tatt av på veier der ingen rasjonalitet når frem.
Et godt eksempel på det, er at selv om heroin er den viktigste dødsårsaken blant 15-40
åringer i Norge, og enkelte norske leger anslår at vi kan kutte de enorme norske
overdosedødsfallene med 90 prosent ved å gå over til en helsepolitisk tilnærmelse (man har
i mer fremsynte land enn vårt, for lenge siden begynt å bevege seg i denne retningen), så
velger norske politikere å avstå fra debatten, på grunn av ”signaleffekten.”
At Spesialenheten oppi alt dette har vist seg som en såpass tannløs størrelse, er kanskje
naturlig ettersom den selv er en del av apparatet som er politianmeldt, men det unnskylder
på ingen måte ansvarsfraskrivelsen.
Jeg har gjort gjeldende at narkotikalovgivningen er resultatet av en korrupt politisk prosess,
og dette faktum svekkes ikke bevismessig, selv om våre offentlige tjenestemenn velger å
lukke øyne og ører for sakens realitet. Jeg kan fortsatt bevise mine anklager, og derfor kan
361