Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

Den tidligere DEA agenten Michael Levine, er en av de som våget et
oppgjør med den korrumperende kraftens innflytelse. Han skrev bøkene Deep
Cover og The Big White Lie om opplevelsene sine som DEA agent på 1970- 80tallet,
og sier dette om hvordan politimenn som han selv skvises ut av
systemet:
”Between 1973 and 1978 I led the New York office in arrests, undercover buys, and
drug seizures, and had never lost a case in court, yet I was never considered for
promotion. To inflame my impetuous and egotistical young heart even further, the
agents being promoted had little or no enforcement accomplishments and no street
expertise; in some cases, they were even considered office jokes. What they did have
were good political connections. I was not the only DEA street agent hurt and deceived
by this policy; it was agencywide.” 335
Problemet med slike overivrige tjenestemenn som Levine er at de før
eller siden alltid kommer over de ”kriminelles” forbindelser til mer legitime
aktører som bankmenn, politikere, dommere, politisjefer, og andre ledende
byråkrater. Og for å holde slike agenter i sjakk må systemet selv ha innebygd
visse sikkerhetprosedyrer som gjør det tilnærmet umulig for dem å gå ut med
hva de vet. De overordnede byråkratene løser dette problemet med
omfattende manualer og retninglinjer som i praksis ikke er mulig å forholde seg
til. Og takket være makten byråkratene tilsammen besitter, hjelper det sjelden
den enkelte tjenestemann å ta sin klage tjenestevei. Systemet er designet for å
sikre sin egen overlevelse, og om klagerens overodnede ikke selv er ubetinget
karrierejeger, er det temmelig sikkert at hans overordenede igjen er det.
Det er mange måter å presse slike uroelementer som Levine tilbake
under systemets kontroll igjen, og en effektiv måte det ofte gjøres på er ved å
forfølge den enkelte tjenestemann for å ha forbrutt seg mot en eller annen
meningsløs paragraf. Michael Levine forteller om det:
”DEA street agents are administratively vulnerable to being fired at almost any time.
Their lives are governed by three manuals, each the size of the Manhattan telephone
directory, that include some of the most ridiculous, unrealistic, and oppressive
regulations the suits have invented (…) — regulations that are clearly intended to
cover the bureaucrats’ asses and to keep the street agents silenced, fearful of their
jobs, and under absolute control.” 336
184