Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

imperialistiske ambisjoner å gjøre, mer enn noe annet. En videre utbrodering
av dette ville føre oss tilbake i tid til spanjolenes utbytting av regionen, og
rollen som amerikanerne tok over etter dem. Men for denne bokens del, vil jeg
vise til mer nærliggende historiske paralleller som Plan LAZO, som ble iverksatt
i 1962; Dette var før krigen mot narkotika, og det var ”kommunismen” denne
militære nødhjelpsplanen uttalt rettet seg mot. I form og funksjon var den
derimot svært lik Plan Colombia, i og med at begge var rettet mot
opprørsbevegelsene; og ettersom begge, fra amerikanernes side, må sees som
forsøk på å styrke de autoritære kreftene i landet (statsmakten/
selskapsinteressene), i deres kamp mot sin egen befolkning.
Dette har vært helt avgjørende for at den overnasjonale eliten som
overstyrer selskapsstrukturen skal kunne fortsette utplyndringen sin av
ressurser i regionen. Men en politikk som er designet for å opprettholde en
urettferdig samfunnsstruktur, er selv en del av problemet og kan aldri forvente
å bidra til konstruktive løsninger på underliggende problemer, noe Professor
Scott bekrefter her:
“American policies in Colombia, despite their stated objectives, have clearly
contributed to the breakdown of social order in that country. Colombia is indeed the
largest and clearest example of a pattern seen elsewhere in the world and particularly
in Central and South America. By giving unbalanced aid and assistance to the military,
the United States has strengthened the role and autonomy of the armed forces in
Colombian society, to the point that they can operate oppressively while ignoring the
restraints imposed on them by successive presidents and legislatures.
There is no doubt that some U.S. planners desired and encouraged this outcome.
(…)*I+n 1959 RAND sponsored a conference on ‘The Role of the Military in
Underdeveloped Countries’ attended by military officers from nation such as Brazil,
Burma, and Indonesia. At this conference, CIA-linked U.S. academics challenged the
Western ‘bias’ against ‘militaristic societies’ and urged officer corps to play a more
active political role. (…) Within six years, military officers of Burma, Brazil, and
Indonesia (some of whom had attended the RAND conference) staged successful
military coups in their home countries.” 528
Som vi ser her er vestens støtte til den tredje verdens militærregimer ingen
“glipp,” og det er heller ikke dynamikken som er til stede og driver den frem.
Den er, tvert i mot, en del av en syklus av overgrep og utbytting som er kjempet
frem ved overlegg av klodens mest innflytelsesrike aktører, fordi den er en
261