Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

society.” Jeffrey A Miron, Drug War Crimes; the Consequenses of Prohibition (the
Independent Institute 2004) s 17.
515 Robert Mazur, The Infiltrator (Little Brown & Company 2009), s 65.
516 Plan Colombia startet som en hjelpepakke som var dirigert mot krigen mot narkotika,
men etter at krigen mot terror tok av i 2001, valgte man å samkjøre disse kampanjene i mest
mulig grad.
Planen kom til verden under president Clinton, og var da 90 prosent militært
orientert. Opprinnelig skulle den støttes av økonomisk bistand fra EU, men de trakk seg ut,
fordi de var uenige i den militaristiske tilnærmelsen. Som Scott videre forteller, var dette
etter at en koalisjon bestående av 37 colombianske menneskerettighetsgrupperinger og
andre ikke-regjeringstilknyttede organisasjoner, hadde gått offentlig ut og motsatt seg
planen og oppfordret Europa om å ta avstand fra den (Peter Dale Scott, Drugs, Oil, and War;
the United States in Afghanistan, Colombia, and Indochina (Rowman & Little Publishers
2003) s 73).
På bakgrunn av denne kritikken forsøkte Bush-administrasjonen å forbedre planens
fasade, men rundt 80 prosent av Plan Colombia er fortsatt militært orientert.
Dette henger sammen med de maktpolitiske pådriverne for planen, for det er som
sagt amerikanske selskaper og krigsprofitører som har presset på for å få Plan Colombia på
plass, og derfor er den også i første rekke tilpasset selskaper som Bell, DynCorp og MPRIs
behov: Dette er alle kjente krigsprofitører med forgreininger til de hemmelige tjenestene, og
DynCorp (et firma som også er dømt for menneskehandel) fikk på 1990-tallet en 5 års
kontrakt verdt $170 millioner på sprøyting av kokabusker i Colombia. Til dette bruker de
Glyphosate, et av Monsantos ødeleggende sprøytemidler. (Monsanto, for de som ikke vet
det, er et gigantisk selskap som i dag truer med å monopolisere det meste av
jordbrukssektoren; de har et rulleblad som taler for seg selv, og det var også de som stod
bak Agent Orange, et kjemisk middel som ødela regnskogene under Vietnamkrigen).
Til tross for at amerikanske skattebetalere nå har betalt nærmere $6 milliarder for denne
kampanjen, har det totale arealet benyttet til koka produksjon i Colombia fortsatt å øke, fra
3,8 tusen hektar i 1991, til 12,3 tusen i 1999, — og i den samme perioden har
opiumsproduksjonen mer enn femdoblet seg (Peter Dale Scott, Drugs, Oil, and War; the
United States in Afghanistan, Colombia, and Indochina (Rowman & Little Publishers 2003) s
76).
Plan Colombia har derfor i praksis vist seg som en kampanje rettet mot FARC
geriljaen, og dens tilhengere. President Alvaro Uribe, en av de mest USA vennlige
presidentene i regionen (og en av de siste) hevder derimot at Plan Colombia har styrket det
interne sikkerhetsnivået i landet, og at landet som en følge av denne planener mer stabilt.
Men Colombia fortsetter å være et land revet i stykker av borgerkrig og
narkotikaøkonomi, uansett hvor meget den fascistisk orienterte styret i landet forsøker å gi
515