Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

den andre kategorien skal være forbeholdt ”kriminelle” virkemidler, men i realiteten finnes
det både rusmidler og virkemidler våre leder har tillatt som passer like bra inn i de
”kriminelle” kategoriene.
Eksempler på dette er (for terrorbegrepets del) krig, statlige trusler eller andre
former for utilbørlig press som våre statlige aktører benytter seg av for å fremme sin egen
sak, og for narkotikabegrepets del: alkohol, tobakk, kaffe, samt diverse legemidler. Begge
disse begrepene er sentrale virkemidler for å få borgerne til å godta våre lederes repressive
grad av sosial kontroll, og følgelig er hele den dominansindustri som er bygd opp rundt dem
avhengig av at fiendebildene er intakte og ikke vannes ut av rasjonelle motforestillinger.
Våre ledere vil derfor for enhver pris forsøke å forbeholde seg retten til å definere disse
begrepene i sin favør. Dette er igjen fordi deres nytte som fiendebilder avhenger av det, og
fordi våre lederes evne til å manipulere befolkningen (gjennom å skremme med begrepene),
igjen avhenger av at folk har et omtåket forhold til begrepenes natur. Det bestående har
sånn sett en investert interesse i å opprettholde disse meningsløse begrepene — og
legemiddelindustrien ville følgelig protestere like høylytt om deres medikamenter ble
likestilt med ”narkotika”, som våre politikere ville gjort om deres gjerninger ble likestilt med
”terrorisme”.
Som vi skal få se er vårt politiske system overtatt av de store selskapene, og derfor er
det også de store selskapenes interesser som har avgjort hvilke rusmidler som skal
klassifiseres som legale eller illegale — og som avgjør hvem som klassifiseres som terrorister.
Om rasjonelle motforestillinger mot fiendebildene som disse krigene bygger på nådde frem,
ville det ikke vært mulig å fortsette noen av dem, og med det ville det meste av kontroll og
dominansindustrien tape terreng. Det er derfor helt avgjørende for makthaverne at folk
blindt godtar hva de blir fortalt, og ikke stiller spørsmål til disse krigenes logikk og premisser,
ei heller til deres reelle funksjon og konsekvens i samfunnet.
6 Erik Brorson sier dette om saken i sin Hovedfagsoppgave: ”Det eksisterte imidlertid ikke
noe klart og entydig, nasjonalt lovverk rettet spesifikt mot eventuelle brukere av de illegale
substansene før legemiddelloven konkretiserer reguleringen av personlig bruk av stoffene.
La oss se litt på argumentene som lå til grunn for denne. Man kunne kanskje tenke seg at en
lov som rammer såpass mange (7.629 saker etterforsket i 1995 (SSB, krim.stat.) var
gjenstand for debatt, eller i det minste redegjørelse, i de politiske organer. Det var for så vidt
også lov om lægemidler. Stridens kjerne, når det gjaldt legemiddelloven, var ikke ‘narkotika.’
Stridens kjerne var hvorvidt også andre utsalgssteder enn apotek skulle ha rett til å selge
reseptfrie legemiddelprodukter. Når det gjelder ‘narkotika,’ refereres det i Ot.prp. nr. 28.
(1963/64) til opiumsloven av 1913. Videre hevdes det i det korte kapitlet om ‘narkotika’ at:
‘Da narkotika vel er den mest brukte fellesbetegnelse for de legemidler som skal komme inn
under lovens bestemmelser, har departementet valgt å gi dette kapittel benevnelsen
‘narkotika m.v.,’ jfr. bemerkningene til kap. VI.’ (s. 15).
366