Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

jeg i dag også si at rundt 60 prosent av de innsatte i norske fengsler er politiske fanger, i den
grad de sitter for narkotikarelaterte forbrytelser.
Som et av Europas siste land har vi fortsatt en narkotikapolitikk som ikke tar rasjonelle
hensyn, hvilket avspeiler seg i det faktum at dens underliggende premiss fortsatt er visjonen
om et narkotikafritt samfunn — nær sagt for enhver pris— og denne elendige tilnærmelsen
har siden begynnelsen av 80-tallet, da idiotien i forbudstilnærmelsen var umulig å se bort fra
for et informert menneske, resultert i godt over tusen unødige overdosedødsfall (et svært
forsiktig estimat, som sikkert minst kan dobles).
Vår narkotikapolitikk kommer helt sikkert til å ta livet av mange flere innen vi får fjernet den
(og urettmessig berøve mange ganger flere sin frihet), men ettersom vårt
etterforskningsapparat selv ikke evner å ta et oppgjør med sine ”løse kanoner”, og ikke
heller er i stand til å prioritere menneskehetens interesser, sender jeg saken videre til ICC,
slik at mine anklager kan etterforskes skikkelig, og de skyldige bli stilt til ansvar for sine
forbrytelser.
Jeg anser ICC for å være den rette størrelsen til jobben, for krigen mot terror og krigen mot
narkotika er tross alt ikke bare norske statsborgeres problem, men et globalt.
Det sitter riktignok tusener i norske fengsler for brudd på narkotikalovgivningen, men i
global kontekst sitter flere millioner mennesker fengslet for slike ”forbrytelser,” og det sier
seg selv at statsmakten ikke kan velge å se bort fra hele problemstillingen, kun fordi det
passer dens eget maktbegjær best — ikke normalt, og absolutt ikke i en prinsipielt så viktig
sak.
Dette er imidlertid ikke noe hevntog mot den norske stat eller dens tjenestemenn fra min
side, og jeg vil be om at de overnevnte tjenestemenn anses på mildest mulig måte, selv om
det vitterlig er en meget alvorlig forbrytelse de har begått mot samfunnet.
Grunnen til det, er at ikke bare vår rettsorden, men hele vår verdensorden er håpløst
utdatert, og vår første prioritet bør i derfor det store og hele være å tilrettelegge for en mer
hensiktsmessig samfunnsorden. Vi må alle sammen ta del i fornyelsen som må til, og gjøre
vårt for at en fornuftig orden raskest mulig stables på beina på en best mulig måte — og i
denne prosessen er tilgivelse en forutsetning fra alles side.
Vi er alle født inn i en verden som var skjevt ute å kjøre lenge før vi fant vår plass i den, og
det er lite hensiktsmessig å bebreide den enkelte borger eller offentlige tjenestemann for
iboende skjevheter i systemet. Men selv om vi har med et strukturelt problem å gjøre, og
enkeltskyld sånn sett ikke er interessant å fordele, er det svært viktig at vi holder våre
offentlige tjenestemenn ansvarlige for handlingene sine.
Det er for eksempel i dag en forbrytelse for en borger å lyve for en offentlig tjenestemann
— men ikke for den offentlige tjenestemann å lyve for folket. Det sier seg selv at vi må ta et
oppgjør med slik praksis, for handlingene til korttenkte tjenestemenn setter ikke bare dem
selv i et dårlig lys; som følge av deres overlagte ignoranse har nå også den norske stats
autoritet fått en kraftig slagside.
362