Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

forbød dem under legemiddelloven. Denne loven ble vedtatt i 1964 uten noen
som helst reflektert debatt (om dette) 6 , og med denne loven økte man
strafferammene for narkotikaforbrytelser fra 6 måneder til 2 år.
Denne loven ble fire år senere fulgt opp av proffparagrafen, en ny
bestemmelse i straffeloven som skulle virke forebyggende. Den skulle virke
forebyggende ved drastiske — og gjentatte — økninger i strafferammene, og
lovgivningen ble legitimert med utgangspunkt i den svenske sosiallegen Nils
Bejerots ”epidemiteori”. Bejerots teori bygde på antakelsen om at cannabis var
et svært destruktivt rusmiddel som samfunnet måtte beskyttes fra (for nær
sagt enhver pris). For om én i venneflokken begynte med slik bruk, ville den
snart spre seg som ild i tørt gress videre til kameratene — og så videre til resten
av ungdommen — med det resultat at samfunnet ble ødelagt.
Det var dette dramatiske utgangspunktet som gjorde at vår
narkotikapolitikk fikk bein å gå på. Men flere har senere plukket ifra hverandre
denne teoriens troverdighet, deriblant professsor i kriminologi Nils Christie og
Kettil Bruun. Erik Brorson forteller:
”Medisinernes holdning var, hevder Bruun og Christie, preget av en ‘narkotika’-messig
analogi til det medisinske bud: ‘Hvis i tvil om pasienten er syk eller ei, regn med at
sykdom foreligger.’ I ‘narkotika’-messig forstand omskrives uttrykket til ‘Hvis i tvil om
et stoff er farlig eller ei, regn det som farlig.’
De hevder med andre ord at de medisinerne som uttalte seg om saken i 1968, ikke
la for dagen en omfattende kunnskap om emnet. Ifølge Bruun og Christie gir de fire
omtalte sakene et lite dekkende bilde av den aktuelle situasjonen. I den forbindelse
henviser de til Hauge & Irgens som bl.a. hevder at majoriteten av de som forsøker
cannabis må antas å ha et mer sporadisk bruksmønster, med få eller ingen
psykososiale og helsemessige komplikasjoner.
(…) Bruun og Christie presenterer en grundig gjennomgang av de politiske
prosesser som lå til grunn for innføringen av § 162 [proffparagrafen] i 1968, og de
fastslår at alle dokumenter som kunne gitt et annet, eller et mindre entydig bilde av
situasjonen og av ‘narkotika’-begrepet systematisk ble holdt utenfor de dokumenter
som ble presentert for å belyse narkotika,’ ‘narkotika’-problemet og de
handlingsalternativer som eksisterte overfor dette.” 7
Vi ser her at det intellektuelle grunnlaget for proffparagrafen er høyst tvilsomt.
Den politiske debatten i forkant var så å si ikke-eksisterende, og medisinerne
som artikulerte teorien narkotikapolitikken bygget på, kan i dag sies å ha den
23