Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

Forskningen rundt dem på 1950-60 tallet avslørte ikke bare potensialet de hadde i medisinsk
sammenheng, men man ”gjenoppdaget” på denne tiden også stoffenes potensial som
hjelpemiddel i åndelige vekstprosesser. Det gikk derfor ikke lang tid før fagfolk ble klar over
stoffenes mystiske natur: Timothy Leary, en psykolog fra Harvard-universitetet som prøvde
psilocybinsopp for første gang i Mexico i 1960, sa for eksempel senere om denne
opplevelsen at han lærte mer om sinnet og bevisstheten på disse fem timene, enn han
hadde gjort gjennom 15 års kliniske studier i psykologi. Og Richard Alpert, assistenten hans,
var ikke mindre imponert over de psykedeliske stoffenes kvaliteter: inspirert av opplevelsene
han hadde på LSD og psilocybin reiste han som åndelig søkende til India i 1967, hvor han
tilbrakte noen år med en indisk Guru. Han skrev senere boken Remember Be Here Now, og
oppsummerte på 1990-tallet sin livsfilosofi slik: ”I help people as a way to work on my self,
and I work on my self to help people. (…) To me that’s what the emerging game is all about.”
Vi ser da også hvor viktige de psykedeliske stoffene har vært for menneskehetens
forståelse av seg selv, på hvordan urbefolkninger og tidligere sivilisasjoner på jorden i
tusenvis av år har brukt dem i religiøse sermonier og som hjelpemidler i personlige
vekstprosesser. De har lange tradisjoner for slik bruk, uten at det på noen måte kan sies å ha
vært en belastning for samfunnene deres.
I dag ser vi eksempler på dette i the Native American Church som ble grunnlagt for
over hundre år siden. Den har i dag over 250 000 medlemmer og bruker peyote, en
mescalin-holdig kaktus, som et sentralt sakrament i religionen sin. Dette fungerer veldig bra
for medlemmene; de unngår ofte mer negativt orienterte livsmønstre, og forekomsten av
ting som alkoholisme og selvmord er lavere blant de som deltar på slike ritualer, enn den
vanligvis ellers er på reservatene.
Det må her også sies at ikke alle som prøver de psykedeliske stoffene er like imponert
over dem: De gir en heftig rus som ikke passer alle, og den som er nysgjerrig på deres
kvaliteter og egenskaper vil ha stor nytte av å lese mer om dem først. Jeg har over kun
poengtert de positive opplevelsene, men som undersøkelsene jeg refererer til også viser, er
det en viss prosent som får mer grufulle fornemmelser. Det er derfor så absolutt rusmidler
man skal ha respekt for. Rudolf Gelpke, en sveitsisk professor i islamske studier, forklarer
dette om sine opplevelser på LSD og psilocybin: ”Their effects are such that they lead one
beyond the customary (and constraining) coordinate system of space and time, and affords
insights into the heaven and and hell of one’s own self — which can be dangerous to one
who is not cut out for that, and hence not prepared.” (Andrew Weil & Winifred Rosen, From
Chocolate to Morphine; Everything You Need to Know About Mind-Altering Drugs (Houghton
Mifflin 2004), s 241.)
En ”bad trip” fortoner seg oftest som en mareritt-liknende opplevelse. Folk
underlegger seg fryktfornemmelsene sine og mange kan for eksempel føle seg overbevist om
at de er i ferd med å dø. Det hjelper i en slik situasjon at man har et reflektert forhold til
rusmidlet: at man vet at det kun er ens egne forestillinger som resulterer i opplevelsen — og
at det er fordi vår ego-bevissthet tolker massiv forandring som død at opplevelsen virker så
379